20 skrekkfilm-favoritter

20. «The Omen» (Richard Donner, 1976) og «The Exorcist» (William Friedkin, 1973)

Skrekkfilm-lister innebærer mange gamle selvskrevne klassikere. «The Omen» og «The Exocist» er blant filmene som fikk folk til å besvime og flykte fra salene da de kom ut: De handler jo om demoniserte barn! Ikke se remakene.

19. «Caligaris Kabinett» (Original tittel: «Das Cabinet des Dr. Caligari»/ internasjonal tittel: «Dr. Caligari», Robert Wiene, 1920)

Stumfilm kan høres kjedelig ut i dag, og ikke alle er utstyrt med en live-pianist til å spille soundtracket. Men, denne 74 minutter lange tyske perla er en viktig klassiker på flere måter - ikke minst grunnet sitt unike visuelle uttrykk: Filmen var den første som ble laget innen tysk filmekspresjonisme, og handler om et reisende skrekkabinett. Etter hvert kommer det frem at en ganske sinnssyk mann står bak det hele og bruker hypnose for å få utført lystmord. «Dr. Caligaris Kabinett» er en film om maktkritikk uten hensyn til verdier. Kanskje ikke så rart filmen ble forbudt i Tyskland i 1933 før den så ble erklært som «uartet kunst» - et uttrykk nazistene rettet mot kunst som ikke var naturalistisk eller figurativ, men utfordret tilskueren, fordi den var «uforståelig» for «folk flest».

18. «Hereditary» (Ari Aster, 2018)

«Midsommar»-regissør Ari Asters debutfilm er både nytenkende og utfordrer skrekkfilmformatet på flere måter. Auteurstilen som også går igjen i «Midsommar» går ut på å blande inn flere mer universelle menneskelige problemstillinger i en allerede forutsigbar og smal sjanger, prega av utbrukte troper. Samtidig holder han seg tro til flere av sjangerens konvensjoner, og overrasker også når han benytter morbide detaljer - her fremstår de som nye. Dessuten bryter han med en av krekkfilmens «regler» ved å bruke kjente, dyktige skuespillere, nemlig Toni Collette, som ofte har vært typecasta som mamma. Her gjør en av sine mest overbevisende mamma-roller (det skrives med et lite blunk).

17. «Dawn of the Dead» (George Romero, 1978)

George Romeros «Dawn of the Dead» er regna av mange som Romeros beste «Dead»-film. Her tar han opp igjen tematikken han starta med debuten og klassikeren «Night of the Living Dead» (1968) om spredningen av zombier, og som starta en bølge av splatterfilmer. Filmen presenterer også en spensitig måte å kritisere materialismefokuset i USA på. Zombie-film fikk senere en boost igjen med Zack Snyders nyinnspilling i 2004, og dessuten komedien «Shaun of The Dead» av Edgar Wright, med Simon Pegg og Nick Frost i hovedrollene, noe som førte til at Romero gjorde «Land of the Dead» året etter.

16. «Grave» (internasjonal tittel: «Raw», Julia Ducournau, 2016)

Julia Ducournaus regidebut blander horror med coming of age. Slik slår «Grave» seg opp som et friskt og nyskapende bidrag i en sjanger der selv parodiene har blitt klisjefulle og forutsigbare. Til filmens store fordel oppleves de mange grimme scenene så realistiske, mens tematiseringen av annerledeshet og utenforskap er genuin. Dessuten står vi overfor flere komiske godbiter uten å bli røsket ut av uhyggen. I filmens subtekst kan man også finne filosofiske problemstillinger: Hvorfor er det mer etisk å drepe og spise dyr, enn mennesker? I disse evigvarende rovdyrdebatt-tider, kan «Grave» leses som et argument for at alle rovdyr bør ha livets rett, selv når de tar seg vel store friheter på andres bekostning.

15. «Halloween» ( John Carpenter, 1978)

Kultfilmen som banet vei for 80-tallets skrekkfilmbølge, og gjennombruddet for John Carpenter - som også står bak andre skrekk-kultfilmer som «The Thing» (1982). Kommer også med uendelig mange oppfølgere.

14. «Ringu» (Internasjonal tittel: «The Ring» Hideo Nakata, 1998)

Originalfilmen som senere fikk sin amerikanske remake med «The Ring», er en adapsjon av ungdomsromanen med samme navn, skrevet av «den japanske Stephen King», Koji Suzuki, og handler om en rekke mystiske dødsfall forårsaket av en VHS-kassett. En interessant vri fra roman til film er at regissør Nakata gjorde hovedrollen til en kvinne, som i boka er mann. I den amerikanske versjonen fra 2002 har Naomi Watts hovedrollen.

13. «Nosferatu» (Friedrich Wilhelm «F.W.» Murnau, 1922)

Basert på Bram Stokers «Dracula», men uten rettighetene til boka, måtte flere detaljer i filmen endres, og «vampyr» ble endret til «Nosferatu». Filmen er ansett som en av de mest betydningsfulle skrekkfilmene, men også innen tysk impresjonisme. Angivelig skal hovedrolleinnehaver Max Schreck som spilte rollen som Grev Orlof ikke bare spilt så overbevisende, men oppførte seg også så merkelig under innspilling, at det begynte å oppstå rykter om at han var vampyr på ordentlig. På et tidspunkt var den tyske stumfilmen forbudt i Norge. I 1979 ble filmen innspilt på nytt med Werner Herzog i registolen: «Nosferatu - Nattens vampyr» (originaltittel: «Nosferatu: Phantom der Nacht») - en film som forresten også er verdt å se, og som ble tildelt søvbjørnen under Berlin Internasjonale Filmfestival.

12. «Mandy» (Panos Cosmatos, 2018)

Herregud, hva er det her for noe? Nicolas Cages gjenoppstandelse kom på det mest vilkårlige tidspunktet i karrieren – det vil si idet du trodde den var over for lengst – som en harrykul trash-helt du ikke venta å se i en psykedelisk hevn-mysterie-gore-film. «Mandy» er ikke akkurat noe selvhøytidelig verk, men det er tydelig at samtlige som har jobbet med produksjonen har gitt alt de har. Avdøde Jóhann Jóhannsons magiske synthsoundtrack er helt avgjørende for at filmensLSD-aktige retro-space-atmosfære oppleves som helhetlig, og de slående bildene, komponert og lyssatt av den norske fotografen Benjamin Loeb, er umulige å riste av seg. Anbefales sterkt for alle med et lite selvhøytidelig forhold til splatter og skrekkfilm-effekter.

11. «The Descent» (Neil Marshall, 2005)

En undervurdert britisk nyklassiker som for det første består av en eventyrlysten og sprek jentegjeng som har vært på ekstremsport-turer før, og ikke lar seg dø med det første. Derfor er det litt mer spenning og fres når gjengen skal på grottevandring og treffer på ulumskheter. Fraværet av digitale effekter og god sminke- og lysarbeid gjør at filmen tåler tidens tann, mens velgjort kameraarbeid og klipp gjør denne filmen ubehagelig og klaustrofobisk. Legg til en subtekst som er godt fortalt, og denne filmen burde nesten settes opp på kinolerretet igjen for maksimal opplevelse.

10. «It Follows» (David Robert Mitchell, 2015)

David Robert Mitchells «It Follows» tar kløktig tak i en iboende frykt hos samtlige av oss: Marerittet der du er den eneste som ser noe som ingen andre ser, noe som forfølger deg konstant og som vil kna livskiten ut av deg, og bare deg. Og enda bedre: Forbannelsen spres gjennom seksuell omgang, som en kjønnssykdom i ny drakt. Det er en interessant vri. Og med forankring i realismen, takket være en lite polert stil, og en mer romantiserende fargepalett, som er mindre svart, og skaper en stemning og et univers vi ikke er helt vant med i skrekkfilmkontekst. Det veksles også mellom hvem sitt synspunkt vi deler på en velsmurt og spenningstriggende måte. Bør helst nytes i et stort rom med stort lerrett og høy lyd: Musikken fra Disasterpiece støtter filmens stilpreg og bidrar til at «It Follows» sitter på en audiovisuell estetisk kompetanse det er vanskelig å overgå. Fra tung bass og stressende synth, som gir gåsehud på flere plan på et like vellykket nivå som Mogwais lydsetting til «Les Revenants», og Kavinskys bidrag til «Drive».

Foto: NTB Scanpix

9. «Psycho» (Alfred Hitchcock, 1960)

Klassikeren er basert på boka med samme navn, av Robert Bloch som var inspirert av en av USAs mest beryktede seriemordere, Ed Gein - noe også «Texas Chainsaw Massacre» og «Silence of the Lambs» gjorde senere. Ja, det finnes også en remake fra 1998 med Vince Vaughn i hovedrollen som du ikke trenger å se.

8. «Antichrist» (Lars von Trier, 2009)

Den prisvinnende første filmen i Triers uofisiellt titulerte depresjons-trilogi, inspirert av mesterregissørens egen depresjon (inkludert «Melancholia» fra 2011 og «Nymphomaniac» fra 2013), stiller ikke bare med en rystende, ubehagelig stemning, kan oppleves provokativ, og spiller på tabubelagte temaer og menneskelige lyster i beste von Trier-stil. Den er svært godt spilt - av Carlotte Gainsbourg og Willem Defoe - og kanskje er det derfor den oppleves ekstra ubehagelig: Fordi vi har et forhold til disse skuespillerene fra før, og her skal de føkke det til for deg ved å gi deg tidenes mareritt. Gainsbourg ble beæret i Cannes for beste kvinnelige hovedrolle for filmen.

7. «Suspiria» (Luca Guadagnino, 2018 og Dario Argento, 1977 )

Der originalen til Dario Argento står som et ekkelt, fremmedgjørende og bisart mesterverk, med et enestående soundtrack signert Goblin, funker Luca Guadagninos versjon som mer romantisert og tilgjengelig, og spiller på flere strenger: Tvetydigheten og lagene som potensielt bygger et langt større følelsesmangfold hos tilskueren enn originalfilmen, forsterkes av Thom Yorkes fjetrende lydbilde. Satt til et Berlin i 1977, med det politiske bakteppet og den parallelle uroen rundt Baader Meinhofs stadige oppviglerier og terror-aksjoner, kommer det også frem hva den nye versjonen av «Suspiria» rent idémessig også handler om: Spørsmålet om hvor langt lojalitet og troskap strekker seg i en gruppe som styres av en ideologi eller tro. Guadagninos nytolkning er spot on tematisk og filosofisk, og samtidig en sanselig og estetisk godtepose i en samtid prega av uro.

6. «Rosemary’s Baby» (Roman Polanski, 1968)

Det Oscar- og Golden Globe-prisbelønnede mesterverket er ikonisk takket være mesterlig håndverk av Polanski. Med en stil og form tar filmen seg tid til å etablere stemning og story som dermed blir riktig så kvalmende når stadig mer av sannheten rulles frem. Ifølge hovedrolleinnehaveren Mia Farrow, fikk Polanski - med sitt ganske dårlige metoo-rykte godt planta i hukommelsen - blant annet overbevist skuespilleren til å gå rett ut i den traffikerte gata midt i New York, fordi han var overbevist om at ingen ville kjøre på en gravid dame. Selv måtte han filme hele sekvensen, da ingen torde å gjøre det.

Likte du «Annabelle», er dette filmen den åpenbart har blitt inspirert av, og som den ikke på langt nær klarer å matche.

5. «Skrik» (Original tittel: «Scream» Wes Craven, 1996)

Filmen som revitaliserte slasherfilmen på 90-tallet var også banebrytende på flere måter. Mange mener den ikke kan ansees som en ren skrekkfilm, for sin harselering med sjangerens egne premisser og regler. Det er sjelden en film mestrer å kombinere horror med ironiske sprell og alvor. Men «Skrik» holder seg farlig godt, kanskje fordi den er så selvbevisst om sin estetikk og utforming, og tar aldri seg selv så høytidelig. Det må jo ikke gå på kompromiss med å ta sjangeren på alvor.

Foto: 20th Century Fox

4. «Alien» (Ridley Scott, 1979)

Scotts store mesterverk trenger ingen introduksjon, og ble filmen som ga Sigourney Weaver sitt store gjennombrudd. Hold forresten nøye øye med en av vår tids beste biroller, nylig avdøde Harry Dean Stanton, i rollen som Brett.

3. «The Shining» (Stanly Kubrick, 1980)

Dette er også skrekkfilmen det trolig er skrevet flest teorier om. Skal du se den igjen, kan du for eksempel være ekstra observant på hvilke rom det er vinduer i, og hvordan det kan henge i hop med hvor rommene er plassert i bygget.

2. «Texas Chainsaw Massacre» (Tobe Hooper, 1974)

Tobe Hooper tok bygderomantikken til et nytt nivå med «Texas Chainsaw Massacre», også kunstnerisk, gjennom mye håndholdt kameraføring som ga et sterkere preg av å være dokumentarisk og direkte stygg - og med lyd fra et slakteri, visstnok. Uflidd og uten filter, men også med godt uttenkte scener som gir eklere bilder i hodet enn det tilskueren ser med det blotte lyet - som en finger i en munn på et gammelt tryne. Det er slik shlashere skal være, er det ikke?

Oppfølgeren fra 1986 er verdt å gi en titt. Jeg vil dessuten driste meg til å mene remaken fra 2003, med Jessica Biel i hovedrollen, heller ikke er så ille, men faktisk litt undervurdert.

1. «The Blair Witch Project» (Daniel Myrick og Eduardo Sánchez, 1999)

Undervurdert ny-klassiker som var banebrytende da den kom, og revolusjonerte (skrekk)filmformatet for sin dokumentariske - og med tanke på dagens spill-inspirerte filmmarked - bruk av førstepersons-perspektiv. Mange mente filmen stod for et paradigmeskifte da den kom. Det geniale ved «The Blair Witch Project» er hvordan den evner å spille på tilskuerens frykt uten å ty til enerverende effekter. Det fryktelige vi oppdager i sluttscenen spiller på noe vi allerede er blitt fortalt tidligere i filmen; omrisset av det fryktinngytende tegnes i vårt eget hode før vi får se. Og dermed også en av de best løste avslutningsscenene innen skrekkfilmsjangeren. Sterk og solid og fryktelig billig å lage. Dermed står den som selve beviset på at en god idé ikke trenger masse penger for å bli god film.