1969 – enden av en æra i musikken

Rundt nyttårstider har vi sett et halvt århundre tilbake på disse sidene, på et musikkbilde i rask endring. Også 1969 innebar forandring. Men kanskje hadde det skjedd for mye på for kort tid. Det var sikkert allerede noen som hevdet at rocken hadde nådd veis ende. Noen mener fortsatt at 60-tallet aldri ble overgått. Det er ikke en oppfatning vi deler på disse sidene, men for dem som ikke er evig nysgjerrige går det godt an å klare seg med musikken fra 60-årene, og ha det bra med den. Det var i alle fall evig nok å høre på i 1969.

The Beatles lagde sine to siste album dette året – først «Let It Be», etterpå «Abbey Road», selv om de kom ut omvendt rekkefølge. Så var det også slutt for gruppa, selv om det ble 1970 før verden fikk vite at alt var over, og «Let It Be» ble deres siste hit i deres egen samtid. Men jeg husker følelsen av storhet da «Get Back» ennå lå på listene, og gruppa plutselig slapp løs «The Ballad Of John And Yoko», som i sin strålende enkelthet demonstrerte at gruppefølelsen var i ferd med å forsvinne. Da albumet «Abbey Road» fulgte viste det seg at George Harrison hadde skrevet de to fineste sangene. Dette kunne ikke vare.

Rockens giganter: Elvis Presley kom med sine to siste minneverdige hitsingler i 1969, med «In The Ghetto» og «Suspicious Minds». Bob Dylan var på sitt beste (igjen), nå som countrysanger med «Nashville Skyline». The Rolling Stones sparket Brian Jones, som på mange måter var grunnleggeren av gruppa. Mens de forberedte sitt comeback med en storstilt gratiskonsert i Londons Hyde Park, kom nyheten om at Jones var funnet død i sitt svømmebasseng. Konserten to dager etter, for rundt en kvart million mennesker, var en følelsesladet affære.