Vi er mange som sender gode tanker tilbake til det gamle gutterommet

Jeg synes det gamle gutterommet har fått et ufortjent dårlig rykte. Jeg skal ikke nevne navn på dem som har satt det i et dårlig lys. Det er likevel fortsatt noen av oss som sender en nostalgisk tanke tilbake til livet innenfor de fire veggene der vi tilbrakte våre formative år.

Jeg er selv en av dem som har gutterommet i barndomshjemmet ennå. Det vil si, plakatene er tatt ned, det såkalte Stompa-møblementet er borte, og englandsantenna til mellombølgeradioen revet ned. Det eneste som står igjen der er ei bokhylle og ei platehylle. Men hver gang jeg ser gjennom innholdet føler jeg at det er her jeg kommer fra. Min gamle far ymter stadig frampå om det er på tide å ta meg seg disse sakene ut i verden, men altså, de har stått godt der i over 60 år nå, og jeg har ikke så god plass der jeg bor i hovedstaden.

Hvorfor flytter man egentlig fra romslige forhold i utkantene, til trangere kår i storbyer der man ikke engang har plass til komplette årganger av engelske musikkaviser fra 1969 til 1977? Jeg kan bare svare for min egen del. Jeg tenkte nok tidlig at jeg også ville være en del av eliten som får bo trangt i store byer, stå enda mer sammentrengt på trikken, og kanskje drikke noe ingen kunne falle seg inn å slurpe i seg der ute i periferien – kaffe med melk, som har blitt selve symbolet på storbyenes forfall i nyere tid.

Mens jeg skriver dette kommer jeg over et nydelig bilde av gutterommet til 11 år gamle Rune Gerhardsen, der han sitter i 1957, mens faren og landsfaderen Einar kikker ham over skulderen og ser på hva han driver med. Det er rørende, ikke minst noen dager etter bisettelsen til Rune Gerhardsen. Han har globus, matboks og skolesaker på pulten, diplom for fem års medlemskap i Framfylkingen på veggen.

Et eksemplar av Alle Barns Blad ligger der også. Dette kostet ei krone den gangen, men selges for hundrevis av kroner på antikvariater i dag. Hadde flere beholdt gutterommene sine hadde vi sluppet å spørre om hva vi skal leve av etter oljen. Vi kunne solgt det vi hadde på gutterommet. «Tegneseriene du bladde i på barndomsrommet kan ha uventet høy verdi i dag. Dette gjelder også postkort, navnelapper, vinylplater og barneleker», sier en samlerekspert til VG. Jeg har dessverre et inntrykk av jentene ikke samlet på like mye rart som ble hundredoblet i verdi i årenes løp.

I bokhylla til Rune (11) skimter vi «Det var en gang en spillemann» av Titt Fasmer Dal, som er barnebiografier om Josef Hayden, Wolfgang Amadeus Mozart, Edvard Grieg og Ole Bull. Jeg får lyst til å lese den. I dag kan jo alle de gamle norske bøkene hentes rett på nett fra Nasjonalbiblioteket. I dag er jeg selv «vert» for både et jenterom og et gutterom, og der trenger de ikke lenger alle disse tingene vi omga oss med, som radio, platespiller, bøker og blader. De har plass til alt dette på en liten mobiltelefon. Det er bare senga som ikke finnes digitalt, og klærne som maner fram minner om det gode, gamle rotet.

Jeg vil for ordens skyld legge til at det ikke er innenfor lokalavtalen i Dagsavisen å få bostøtte i Oslo selv om man har sitt gamle gutterom stående et helt annet sted. Jeg har heller ingen skattemessige fordeler av dette som jeg burde opplyst om. Eller, det sier jo alle om alt …

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen