Utakk er verdens etterlønn

«Du stiller meg spørsmål om jeg, etter åtte år som byrådsleder, bør få penger … fy faen. Fy faen».

Tidligere byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, taklet ikke veldig godt det litt frekke spørsmålet fra NRK etter at det var klart at ekspolitikeren hadde lagt inn en tre måneders betalt pause etter sine åtte år som byrådsleder. Tråkket de han litt for nære?

Hvis spørsmålet var frekt, kan man kanskje si det samme om Johansens plan om ferie, og nesten 400.000 i etterlønn, på fellesskapets regning. Selv om det er innenfor reglene for politikeres etterlønn i Oslo kommune. Johansen bedyrer at han ikke har gjort noe galt, selv om jurister er uenige om lovligheten. Jeg går ut fra at Johansen har søkt og fått etterlønn helt lovlig. Men alt som er lov, er ikke nødvendigvis klokt.

Selvsagt skal Johansen ha penger. Vi har etterlønn for våre folkevalgt av svært gode grunner. Har man gjort en innsats for fellesskapet ved å ta på seg verv, skal man jo ikke stå på bar bakke når valgets dom har falt. Da skal man ha økonomisk trygghet en stund til man finner en ny jobb.

Men Johansen kunne allerede dagen før han gikk av som byrådsleder, meddele at han hadde fått seg en ny, god jobb som generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Arbeiderbevegelsens humanitære hjelpeorganisasjon har stått uten leder siden våren, og ville sikkert ha på plass Johansen så fort som mulig. Oslos markante leder gjennom åtte år kunne altså spasert rett fra Rådhuset og stemplet inn hos ny arbeidsgiver på Stortorget samme dag.

Det er ikke noe å si på eks-byrådslederens ønske om litt avkobling og fri etter en heftig valgkamp. Til omstilling og nullstilling. Han sier han er sliten, og ikke i stand til å begynne rett på. Jeg skjønner han godt. Men som en av Arbeiderpartiets fremste profiler, burde han evnet å tenke tanken: Hvordan vil det se ut? Hvordan vil dette forstås? Av alle andre, som ikke får betalt pause mellom krevende jobber.

Hvordan vil tre måneders etterlønn når jeg har en jobb å gå til, et privilegium alminnelige lønnsmottakere − vanlige folk − ikke har, reflektere på meg, på Arbeiderpartiet og oss politikere som fellesskap, mon tro? Dette grunnleggende spørsmålet kunne Johansen stilt seg selv og sine rådgivere. Selv om han ikke stiller til valg igjen og er avhengig av tilliten fra velgerne.

Noe annet svar enn «ikke bra», ville for øvrig vært stryk. Gitt den helt avgjørende konteksten.

For etter mer enn to fulle år der norsk politikk er trukket gjennom søla etter avsløringer av rause ordninger og mangel på gangsyn, må snart kronestykket ramle ned hos norske politikere. Alt de gjør nå saumfares, ettergås og utleveres offentligheten. Publikum er blitt vare for saker der politikere kommer bedre ut økonomisk enn folket de er satt til å tjene. Saker der noen virker å være likere enn andre.

Da må ledere som Johansen faktisk lede. Tenke ett steg lenger. Og ta ansvar – selv om det koster personlig − for at man ikke får atter en historie om tilsynelatende griske politikere. Som vi nå har fått.

Tilliten til politikerne generelt er sterkt redusert etter at våre toppolitikeres bruk og misbruk av økonomiske ordninger er avslørt. Inntrykket er at reglene vel aldri ble tolket til politikernes ugunst. Hoder har derfor rullet, en partileder og -nestleder, statsråder og en stortingspresident har gått dukken. I april leverte Riksrevisjonen sin rapport om Stortingets ordninger for pendlerboliger, etterlønn og reiseregninger. Den konkluderte med «sterkt kritikkverdig», den strengeste formen for kritikk som revisjonen kan gi. Det norske politiske systemet var kommet i vanry.

Johansen gikk glipp av en gyllen mulighet til å vise at han har fulgt med i timen de siste årene. (Så ville sikkert Folkehjelpa vært både smarte, smidige og behjelpelige med en myk start for en av sine).

Les intervjuet med Raymond Johansen: – Dette blir framstilt som at jeg er grisk

Les flere kommentarer av Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Sjefredaktør (konst.)