Kommentar
«True crime»-vandring med barna
«God fredag»-spalten: Dessverre vil den oppvoksende slekt overta en verden i dårligere skikk enn den foreldregenerasjonen arvet. Vi får håpe at de viser seg flinkere til å lære av historien.
Annonse
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
For noen uker siden besøkte jeg Olof Palmes grav ved Adolf Fredriks kirke på Sveavägen i Stockholm. Ved min side sto familiens tre barn. Sammen gikk vi deretter de drøyt 200 meterne til stedet der den svenske statsministeren ble skutt og drept 28. februar 1986. Vi fortsatte så langs fluktruten som den fortsatt ukjente drapsmannen løp etter skuddene som endret Sverige. Underveis snakket vi om det som skal ha vært verdenshistoriens største – og sikkert verste – politietterforskning. Ungene, som har sett TV-dokumentar om både drapet på Birgitte Tengs og «Baneheia-saken», lyttet oppmerksomt.
Selvsagt opplevde vi mye annet da jentene for første gang var turister i Stockholm. Likevel tror jeg at «true crime»-historien fra Sveavägen og det de lærte om Olof Palme, er det de kommer til å huske best.
Gravsteinen hadde røde streker etter hærverk. Foran den lå det røde roser fra noen som hadde vært der før oss. Selv etter så mange år, var det altså ferske spor som viste at Olof Palme fortsatt er både elsket og hatet. Jeg forklarte at vi kan lære noe av begge deler. På den ene siden er det liten tvil om at mange av dagens politikere og statsledere med fordel kunne latt seg inspirere av en politiker som uredd og uselvisk kjempet for det han mente var rett og som var elsket fordi han virkelig ville utgjøre en forskjell. På den andre siden burde vi som samfunn ha lært hvor farlig politikerhatet faktisk er. Dessverre er det ingenting som tyder på at det er blitt mindre politikerhat, snarere tvert imot, i vår digitale tidsalder.
På graven reflekterte jeg over en av Palmes mest kjente taler, der han tok et oppgjør med USAs bombing av Hanoi i Vietnam: «Det man nu gör, det är att plåga människor. Plåga en nation för att förödmjuka den, tvinga den till underkastelse under maktspråk. Och därför är bombningarna ett illdåd, och av de har vi många exempel i den moderna historien. Och de är i allmänhet förbundna med ett namn. Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Där har våldet triumferat. Men eftervärldens dom har fallit hård över dem som burit ansvaret. Nu fogas ett nytt namn till raden, Hanoi julen 1972». Om Palme levde 50 år senere, ville han nok i dag ha føyd til Mariupol på den listen, tenkte jeg da vi noen minutter senere passerte ei gruppe med ukrainske flyktninger.
Annonse
Det er egentlig ufattelig at menneskeheten aldri lærer av historien. God fredag!
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen
