Trøbbel ved Ullandhaugtårnet

Ullandhaugtårnet er blant Stavangers landemerker, og har vært det siden telekommunikasjonstårnet ble reist av det daværende Televerket i 1964 på samme område som Turistforeningen bygde et tårn i 1895.

Det er – i hvert fall på noenlunde klare dager – synlig fra store deler av regionen og fjerner tvil om hva som er retningen til Stavanger fra Ryfylke og Jæren. Uten å dra sammenligningen altfor langt, men Ullandhaugtårnet går alders- og teknologimessig inn i samme epoke som Tryvannstårnet (1962) og Berliner Fernsehturm (1965), som alle ble bygget i en tid da det måtte reises svære tårn for å videreformidle kringkastingssignaler.

Siden Lyse har overtatt og de gamle funksjonene som teletårn stort sett er avviklet, blir det naturlig om en debatt om etterbruken. Ullandhaugtårnets beliggenhet i det som er ett av de få skogs- og naturområdene innenfor Stavangers gamle kommunegrenser som har en viss utstrekning, gjør området både sårbart og spesielt. Nylig avviste politikerne klokt nok å avvise en rulleskibane i utkanten av Sørmarka, mens de nå i kommunalutvalget sier ja til en mulighetsstudie der en tursti i tretoppene skal avsluttes oppe i tårnet. Om det ikke akkurat er en rasering av Sørmarka slik Frps gruppeleder Leif Arne Moi Nilsen uttrykker det, ser i det minste forslaget ut som et arkitektonisk jippo.

Tretoppturer kan i likhet med hytter i trærne være spennende nok, men ved kanten av Sørmarka vil en gangvei fra trærne og opp i tårnet være et forstyrrende element. Tårnet er en attraksjon i seg selv, og kan gjøres langt mer attraktivt som turmål med helt andre midler enn inngrep i Stavangers sparsommelige natur. Utstillinger, museumsvirksomhet og restaurant kan bidra til å få opp interessen, og det trengs ikke gangveier i trærne når det finnes utmerkede turstier på bakken i Sørmarka.

Det er ofte grunn til å være på vakt når politikerne drar fram «reiselivsprosjekt», «turistmål» og «spennende destinasjon» – som er noen av fynd- og jubelordene som er brukt i Aftenbladets artikkel fra møtet i kommunalutvalget på tirsdag. Slike karakteristikker kan få ethvert dårlig påfunn til å skinne. Når et politisk flertall allerede har lagt restriksjoner på inngrep i Sørmarka, bør de samme politikerne se at det er skapt såpass presedens at forsiktig bruk av Sørmarka må ha forrang. Ullandhaugtårnet og skogsområdet Sørmarka har mer enn nok kvaliteter i seg selv, og trenger noe annet enn ideer fra tegnebordet for å bli løftet.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis