Trepartiregjering er svaret

Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken er gått i kjelleren på et spahotell ved Hurdalsjøen ikke langt fra Eidsvoll. Ikke for å forhandle, men for å sondere om det er noe å forhandle om. Det har skjedd tidligere at sonderinger har endt med at partier med flertall på Stortinget ikke har gått i regjering sammen, som i 2013 da KrF og Venstre bestemte seg for å stå på utsiden mens Høyre og FrP dannet mindretallsregjering. To ble til tre da Venstre kom inn i januar 2018, tre ble til fire da KrF gikk inn i januar 2019, og fire ble til tre da FrP forlot regjeringen i januar 2020.

Sonderinger og inn- og utganger av regjering er med andre ord så normalisert – spesielt under Erna Solberg – at eventuelle anklager om rødgrønt kaos faller på steingrunn. For Erna var en borgerlig flertallsregjering et så overordnet mål at hun så mellom fingrene med så mye at hun tillot FrP å tale med minst to tunger. Hva Siv Jensens parti mente i og utenfor regjeringskontorene var høyst varierende. Den solbergske parlamentarisme skilte seg sterkt fra den stoltenbergske, der regjeringens underutvalg de facto styrte.

Både rødgrønne og blåblå erfaringer vil tjene som baktepper i sonderingene. SV vil i motsetning til sist være mer løsningsorienterte enn i 2005, da de krevde at det ble gjort slutt på fattigdom. Lysbakken må også ha rene seirer for ikke å bli overkjørt av Rødt på sin venstre flanke. Sp vil være størrelsen bevisst, og kreve flere statsråder og reversering av sentraliserende reformer. Det er høyst usikkert om de tre partilederne tar seg tid spa etter møtetid på Hurdalsjøen hotell, men om de får anledning til å snakke uformelt kan de gjerne reflektere rundt grunnlaget for valgseieren. Sp fikk sitt mandat ut fra distriktsvelgernes erfaringer med å bli glemt og utelatt, SV-velgerne har nok hatt offentlig velferd og klima høyt, mens Ap også har hatt eierskap til saker som kamp mot ulikhet – i tillegg til tilliten Ap får som et helhetstenkende flersaksparti.

Identitetspolitikk har vært synlig også i den norske valgkampen, men for Jonas, Trygve og Audun bør den grunnleggende erkjennelsen være at flertallet deres hviler på norsk politikks mest klassiske motsetninger. Det er sentrum mot periferi og det er arbeid mot kapital. Sps mesterskap har vært å henge motstanden mot upopulære reformer på distriktenes evige kamp mot sentralmakten – selv om deler av Vedums retorikk har vært lettvint. SV og Ap har tatt utgangspunkt i at de aller fleste av oss er lønnsmottakere og ikke kapitaleiere, og at ordnede arbeidsforhold, heltidsjobb og gode offentlige tjenester er viktigere enn formuesskatten til laksemilliardærer. Forhåpentligvis er denne erkjennelsen så sterk at den rødgrønne trioen finner fram til kompromissene som trengs for å danne en flertallsregjering. Alle tre må med!

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis