Tøyen er et helt annet sted enn for bare ti år siden

Det kommer jo an på perspektivet. Tøyenbadet er fortsatt ikke ferdig, det gamle Munchmuseet er ennå i spill og Hagegata 30 på Tøyen Torg står der tom og utslitt, som et monument over dårlig offentlig eierskap.

Det forekommer fortsatt vold på Tøyen, og er man riktig uheldig kan man havne i skuddlinjen.

Alt er ikke fryd og glede på Tøyen i indre Oslo øst i 2023. Men det er mye bedre enn hva det kunne ha vært. Enn hva det var. En ny bok om Oslo-ordfører Marianne Borgen forteller om det som skjedde på bakrommet da Tøyen-løftet ble vedtatt for ti år siden. Det er en historie som fortjener å fortelles.

Det begynte og sluttet med Munch-museet. Partiene på venstresiden var fast bestemt på at museet skulle ligge på Tøyen og være en slags motor i positive endringer for bydelen. De borgerlige partiene ville legge museet i Bjørvika. Situasjonen var fastlåst.

Helt til SVs Marianne Borgen, etter samtaler med Høyres Eirik Lae Solberg og sin partifelle Ivar Johansen, våget å tenke tanken: Hva om vi bytter museets plassering mot løfter om en økonomisk og sosial satsing på Tøyen?

Tøyen var da sosialt utslått i langt større grad enn i dag. Det var fattigdom, rus og utenforskap, og langt mellom de hyggelige grøntarealene og trygge lekeplassene. Tøyen skole mistet stadig elever, og var halvfull

Så åpnet Marianne Borgen for å bytte side i spørsmålet om Munch-museet, i all hemmelighet. Hun og partikollega Johansen møtte Høyres daværende byrådsleder Stian Berger Røsland og gruppeleder Eirik Lae Solberg privat og i skjul, og langsomt oppnådde de en enighet.

Avtalen som skulle bli til Tøyen-løftet og bli klarskuddet for Munch i Bjørvika var så hemmelig at brorparten av lokallagslederne i SV, Borgens eget parti, først fikk vite om den på morgenen 28. mai 2013, bare timer før avtalen skulle presenteres på en pressekonferanse.

Resten er, som det heter, historie.

Tøyenbadet er fortsatt ikke ferdig, det gamle Munchmuseet er ennå i spill og Hagegata 30 på Tøyen Torg står der tom og utslitt, som et monument over dårlig offentlig eierskap. Mye mangler. Men Tøyen er et helt annet sted enn for bare ti år siden.

Tøyensenteret heter nå Tøyen Torg og er preget av to bibliotek, barer og restauranter – og oppleves som trygt. Allerede i 2014 ble 17. mai feiret på Tøyen skole for første gang på mange år. Kulturskolen fikk flere plasser og fotfeste på Tøyen. Nye lekeplasser og parker, en midlertidig flerbrukshall og aktivitetshuset K1 er kommet på plass. Tøyen Sportsklubb har på ti år fått over 1500 medlemmer.

Og nei, alt er ikke perfekt, på langt nær. Det er også Marianne Borgen selv klar over. I boka «Mor Oslo» som kommer ut i disse dager, ført i pennen av kollega Hanne Mauno i denne avisa, sier Borgen følgende om Tøyen da og nå:

«Selv om du ruster opp skole, utearealer og fritidsaktiviteter, så vil den enkelte familie være like fattig og bo like trangt. Det er begrenset hva et slikt områdeløft kan få til av endringer, selv om levekårene på Tøyen også har blitt bedre etter Tøyenløftet».

Det er en ganske god oppsummering av det som tross alt må sies å være en oppløftende historie. En historie vi kanskje trenger denne sommeren, der mange har skrevet mye om ungdomsvold i Oslo. Historien om Tøyenløftet viser oss at det nytter å gjøre utrygt til trygt, om vi ikke graver oss ned i elendighetsbeskrivelsene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator