Sunniva - den grønne martyren

Tenk å begi seg ut på havet i en farkost uten seil og årer. Vinder og strømmer skulle føre dem dit Gud ville. De som tok slike valg, ble kalt for «grønne martyrer» i irsk, kristen tradisjon.

Legenden vil ha det til at den hellige Sunniva var en slik martyr. Motivet for å oppnå en slik status var kanskje ikke av edleste slag. Den vakre kongsdatteren været at hun kunne bli giftet bort til en vikingkonge. For å unngå det valgte hun å gi seg havet i vold.

Sunniva og hennes følge strandet på den lille øya Selja like sør for Stadt-halvøya noen år før årtusenskiftet. Hun kom seg velberget over havet, men fant likevel sin død i en vestlandsk grotte.

De som kom drivende over Nordsjøen kan kanskje ikke kalles misjonærer, men de var trolig de første kristne som kom til Norge. Det lille følget ble avgjørende for at kristendommen fant sitt fotfeste i et land som både var krigersk, værhardt og ugjestmildt.

Kristningen av Norge er omfattet med mange myter. Neste uke feirer vi olsok til minne om at kong Olav Haraldsson falt i slaget ved Stiklestad. Det skjedde i 1030, og om ikke så mange år skal tusenårsjubileet for kristningen av Norge feires.

At den hellige Olav er blitt omfattet med en slik ære, skjer takket være en geskjeftig biskop som het Grimkjell. Han så at historien om den døpte Olav kunne gjøres til noe mer enn vanlig kongekamp om verdslig makt.

«Olavs biskop Grimkjell viste sitt geni da han fikk gjort Olav til martyr og helgen­ rett etter døden på Stiklestad. Men det hadde ikke vært mulig dersom ikke kristendommen allerede gjennom lang tid hadde påvirket og preget det norske­ samfunnet­», skrev Erling Rimehaug i Vårt Land for et år tilbake.

I forkant av hellige Olav ble Sunniva kanskje den viktigste personen i dette store kulturskiftet. Hun og hennes følge fikk ikke leve i fred der de hadde gjort strandhugg. Håkon jarl dro til øya for å drepe inntrengerne, som søkte tilflukt i noen grotter. Disse raste sammen, og det irske følget ble levende begravd.

Det kunne vært endelikt på en trist historie, men slik ble det ikke. De besøkende noen år senere tok seg inn i grottene, fant de lysende menneskebein som luktet godt. Levningene ble tatt med til Olav Tryggvason. Han dro til Selja og fant menneskebein med søt lukt. I 996 bestemte han at det skulle reises en kirke over levningene til Sunniva. Trolig var det det første kirkebygget i Norge.

De overnaturlige hendelsene på Selja førte til at det ble bygd et benedikter-kloster på Selja. Stedet ble raskt et kirkelig maktsentrum i Norge. I 1068 bestemt Olav Kyrre at landet skulle ha tre bispedømmer: Nidaros, Oslo og Selja.

Det var Nidaros som ble det store pilegrimsmålet i middelalderen. Lengselen etter å besøke Olav den helliges skrin var stor, men det var Selja som var det eldste pilegrimsmålet. Muligens er jeg litt patriotisk når jeg i forbindelse med olsok trekker fram historien om Sunniva. Jeg er vokst opp noen mil fra Selja. Besøk til klosterruinene var en typisk tur ved avslutning av skoleåret.

Den betagende historien var kristendomsundervisning på en annen måte enn pugging av salmer og bibeltekster. Uansett er Sunniva-legenden en vakrere fortelling enn at Norge ble kristnet med sverdet i hånd. Historien hadde en sterk tiltrekning på middelalderens katolske befolkning. Det fortsatte inn i moderne tid. St. Sunniva skole i Oslo er et eksempel på hvor dypt minnet etter den grønne martyren sitter i norsk tradisjon.

Helge Simonnes

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land.