Styre og stell i Stavanger

Diskusjoner om styreformen i Stavanger – der det står mellom dagens formannskap eller parlamentarisme slik de har det i Oslo og Bergen – er en gjenganger. På neste ukes kommunestyremøte får politikerne presentert en rapport som blir en del av den store avgjørelsen senere i høst.

Snubletrådene i debatten om styreform er mange. En av de tilsynelatende fordelene ved dagens modell med formannskap der kommunedirektør (tidligere kjent som rådmann) innstiller i saker, er konsensusorienteringen. I en ideell formannskapsverden får flertallspartiene mindretallet med seg på forlik. Fordel: Alle skal med, alle har en hånd på rattet. Denne måten å styre Stavanger på var typisk for Leif Johan Sevlands år som ordfører, da Høyre og Arbeiderpartiet ofte fant sammen. Det ble gjort store løft for byen i denne perioden; konserthuset, Viking stadion og kulturhovedstadsåret ble til gjennom et Høyre-Ap-samarbeid.

Den største snubletråden er at politikerne ikke greier å sortere ut hva som er et resultat av systemet, altså formannskapsmodellen, og hva som er personavhengig. I den sevlandske formannskapsmodellen var det en bedre tone mellom flertallspartier og mindretallspartier enn i dag. Ulempen for Ap som styringsparti var at de politiske gevinstene av samarbeidsviljen deres var få og små. Høyre fikk æren for gjennomføringen av de store byutviklingsprosjektene der Ap gjorde sin del av jobben uten særlig gevinst.

Formannskapet har tjent Stavanger godt. Det viktigste har vært å få «någe gjort», enten det var gjennom Arne Rettedals samarbeid med Leif Larsen på slutten av 60-tallet for å få etablert Stavanger som oljehovedstad, eller kompaniskapet mellom Leif Johan Sevland og Odd Kristian Reme (Ap) i store byutviklingssaker på 00-tallet. Mye kan med andre ord tyde på at personene i politikken og behovet for å stå sammen om store og viktige prosjekter for Stavanger, har veid tyngre enn om kommunen var styrt etter formannskapsmodellen. Formannskap har kanskje gjort konsensus lettere, men neppe vært avgjørende.

Den brede enigheten mellom Høyre og Ap tok slutt da sistnevnte begynte å definere seg som et opposisjonsparti, noe som har ført til tydeligere fronter i Stavanger-politikken. Fra borgerlig hold kommer det jevnlig klager over at deres forslag ikke blir hørt, men dette er klager som også var å høre fra Ap da de var i mindretall.

Mens det i Sandnes knapt er mulig å se forskjell på Ap og Frp, kan tydelige skillelinjer i Stavanger være et parlamentarisme-frampek, der de styrende partiene blir mer ansvarliggjort. Det kan jo være et gode at flertallpartiene er uenige om viktige saker som dreier seg om fordeling? Parlamentarisme er mer konfliktorientert enn formannskapsmodellen, men kan det være greiere å styre etter en konsensusorientert parlamentarisme enn et konfliktfylt formannskap, slik det gjøres i Stavanger i dag? Et byråd må også tenke bredt og trekke flere partier med seg, slik vi så i Bergen i forrige uke.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis