Kommentar

Stakkars klovner

Hvorfor rykker det litt sånn ekkelt i kroppen når våre politikere er «morsomme» på TV?

Foto: Julia Naglestad Fremantle/NRK
Foto: Julia Naglestad Fremantle/NRK
Publisert Sist oppdatert

Det toppet seg før jul. Da Erna Solberg, landets statsminister, stilte på NRK med en liten festhatt og julegenser.

I «debatt» med vår tidligere finansminister, Frp-leder Siv Jensen, i like julerød genser og med reinsdyrhorn på hodet, og med Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Gensere med juletre, juleinstallasjoner på hodet, og i tilfellet Vedum: En parykk som ga ham blondt hår og midtskill.

Lederne for landets fire største politisk parti skulle debattere viktige saker som pinnekjøtt eller ribbe til jul.

Det var så morsomt, at.

Les også:«Det er på tide at politikerne kommer seg ned på jorda»

«Det blir vanskelig å ta dem helt på alvor neste gang de møtes i Debatten-studio for å diskutere hvordan landet skal styres», skrev «Juledebatten»-programleder Fredrik Solvang på Instagram i forbindelse med opptaket. På spøk, for det var jo bare morsomt.

Hvorfor rykker det litt sånn ekkelt i kroppen da?

Når Trygve Slagsvold Vedum deltar i NRKs lørdagssatsing «Maskorama», der han synger akkurat passe falskt og sjarmerende. Når samme mann er med i NRKs nye serie «Sløsesjokket», i kraft å være et kjent ansikt, altså kjendis.

Når statsminister Erna Solberg danser sammen med hele regjeringen på slottsplassen fordi NRK Super ba våre mektigste politikere om det. Når Solberg synger med Fantorangen, kringkaster at hun er Eminem-fan, hasteinnkaller journalister til vandrehallen i Stortinget i forbindelse med at artisten Prince døde.

Eksemplene fra hennes sju år som statsminister er så mange at «utallige» nesten er dekkende.

Les også:Historien om at alt var idyll i Groruddalen før innvandrerne kom, stemmer ikke

Selvsagt ønsker apparatet bak Vedum og Solberg å etablere dem som kjente og kjære ansikter, som «hele» mennesker som vi får et forhold til. Men politikk handler ikke om at internasjonale artister har preget statsministerens ungdomstid, om dans eller duetter med kosedyr. Politikk handler om fordeling av ressurser. Om interessekamp.

Lista over politikere som er «selvironiske», «nære» og «folkelige» i mediene kunne vært veldig lang, selv om de to nevnte nok er de som går hyppigst igjen.

Men jeg må innrømme: Jeg orker ikke utsette meg for mer research.

Fredag sa statsministeren til permitterte nordmenn: «Du må være inne i en tankegang der du kan jobbe andre steder, eller ta andre karrierer». Dette var regjeringens politikk for å sørge for de permitterte helt til opposisjonen tvang Solberg og kompani i kne og utvidet permitteringsordningen under pandemien.

Det er jo en brutal politikk. Man kunne vel si at det er en politikk som setter milliardene over mennesket. Men det kan vel ikke være så farlig – for den samme statsministeren er jo så uformell og morsom. Lørdag kveld viste hun sin menneskelige side da hun var med i et humorinnslag under «Idrettsgallaen» på NRK, og blant annet fortalte landslagstrener Ståle Solbakken at han burde trene Brann, ikke landslaget.

Erna Solberg er ikke er dama som styrer med streng hånd gjennom en pandemi, og bestemmer hvem som skal få jobbe og hvem som kastes ut i yrkesforbud og må «være inne i en tankegang». Ikke den som tar feriepengene fra de arbeidsledige og permitterte og gir skatteletter til sine rike sponsorer og allierte. Hun er Brann-supporter.

Hun liker Fantorangen og danser akkurat passe kjelkete. Hun er som oss, bare at hun heier på feil fotballag.

Les også:«2020 viste at vi kan når vi vil. Nå trenger vi en vaksine mot klimakrisen»

Å nevne Donald Trump i debatten begynner å nærme seg det vi kaller «hitling», altså å dra inn Adolf Hitler. Men vi trenger ikke å vite at Trump først ble skikkelig kjent gjennom reality-tv og deretter president for å vise hvorfor dette er problematisk. «Er NRK Vedums PR-avdeling?», spurte skribent Maria Refsland i VG forleden, fordi hun hadde fått nok av at NRK promoterte Slagsvold Vedum i «joviale» settinger. Å gi politikere en identitet som kjendis gir både eksponering og makt, skrev hun.

NRK Satiriks-komiker Markus Gaupås Johansen ga nylig ut boka «Hva er humor». I en lanseringskronikk skrev han: «De siste årene er komikerne blitt mer politiske, men kanskje vel så viktig: Politikerne er blitt morsommere».

Det siste er kjedelig.

Gaupås Johansen bruker Instagram-kontoen til mat- og landbruksminister Olaug Bollestad som eksempel. Her viser Bollestad fram sine «folkelige» og sider. Det er bilder av Bollestad og ektemannen på badeferie, komplett med rare hatter, og av ektemannen som ligger sovende alle mulige rare steder, gjerne i bar overkropp. Bollestad omtaler seg selv og mannen som herr og fru Larkins, etter de to britiske komediefigurene fra «Livet med Larkins». Og «Ingen tenker på innstramninger i arbeidsavklaringspengene når de ser herr og fru Larkins på tur».

Det politiske maktgrunnlaget er blitt personlig, argumenterer komikeren.

Les også: Helseuvesenet: «Hadde det vært en bank vi hadde å gjøre med, hadde vi bytta for lengst»

En politiker hever seg ikke lenger over folket, som en solkonge med gudegitt makt. En populær politiker i Norge må være en av oss, og «tør» være selvironisk. Humor – og folkelighet – brukes som en retorisk strategi som fungerer som et skjold mot kritikk. Satirikeren er i ferd med å bli overflødig. «Ikke fordi vi står i fare for å bli erstattet av roboter eller billige satirikere fra Polen, men fordi flere og flere maktpersoner gjør narr av seg selv». Fordi satire er i ferd med å bli et maktspråk.

Det er lett å hisse seg opp over politiske beslutninger som går på tvers av dine interesser.

Det er vanskeligere å være sint på den «varme», «folkelige» politikeren som du kjenner som et «helt menneske», som ler av seg selv.

Våre politikere kjemper for sin idé om hva et samfunn skal være. Det er derfor de får vår stemme – eller ikke. Det er i ferd med å bli vanskelig å høre hvor de vil styre vårt liv gjennom all støyen.

Powered by Labrador CMS