Sinne er nødvendig

Hvis ikke drepte barn og et blodig og feigt angrep direkte på vårt demokrati skal gjøre oss forbanna, når skal vi få lov til å være sinte da? Hvor tolerante er vi egentlig, om vi ikke tolererer sinne? Sinne er nødvendig for å mobilisere til kamp mot ekstremisme.

I de første timene etter nyhetene om bombingen av regjeringskvartalet og skyting på Utøya, var det flere i mediene som gikk ut og pekte på ekstreme muslimske grupper. Overraskelsen var stor hos de fleste når det ble klart at det var en høyreekstrem terrorist som sto bak et av de dødeligste angrepene i nyere tid, utført av en enkeltperson.

Ble det mer nærliggende å møte terrorangrepet med roser, kjærlighet og samhold, fordi terroristen var «en av oss», en av majoriteten? Mer enn én million mennesker gikk i tog i dagene etter angrepene. Den største var «rosetoget» på Rådhusplassen i Oslo mandag 25. juli. 200 000 mennesker samlet seg med roser i hendene. Det største antallet mennesker som har vært samlet på ett sted i Norge noen gang.

Ti år etter, ti år med årlige minnesmarkeringer, må vi erkjenne at det ikke var nok. Ble vi bedøvet av all praten om kjærlighet og samhold? Lot vi oss lure til å tro at kjærlighet og sinne er uforenlig? Ti år etter har vi fått høre fra overlevende fra Utøya, fra AUFere, som har følt seg alene. Som har følt at de ikke fikk støtte, verken fra samfunnet eller sine egne ledere i Arbeiderpartiet, til å ta opp kampen mot retorikken, den politiske ideologien, mot hatet, som terroren var en manifestasjon av.

Vi burde skapt et større rom for sinne. Rom for å være forbanna for at en generasjon unge politikere ble utryddet og traumatisert. Rom for å kanalisere et konstruktivt raseri mot det menneskesynet som terroristen forsøkte å spre med sine umenneskelige handlinger. Et rom for å dyrke et kollektivt sinne, som kunne gi energi og støtte til å ta kampen mot de som fortsetter å spre hat og dehumanisering.

Å bli sint betyr ikke det samme som å miste hodet eller la seg rive med av følelser. Sinne er en naturlig og sunn reaksjon på terroren og den voldelige ideologien bak. Sinne hjelper oss å sette grenser, og hjelper oss med å beskytte oss selv og det samfunnet vi tror på, vil bevare og videreutvikle. Sinne skaper engasjement, og det kan skape splittelse og polarisering.

Det kan oppleves forstyrrende i vår higen etter samhold og fellesskap. Men hvis vi skal følge opp lovnaden om mer åpenhet og demokrati, må vi også sette søkelys på Breiviks tankegods og konfrontere og ta opp kampen med de som sprer lignende ideer og holdninger i dag. Her er faktisk polarisering en nødvendighet for vårt demokrati og kampen mot ekstremisme. Det vil gjøre skillelinjene tydeligere på hvor grensen for hatretorikk, rasisme og konspirasjoner går.

Det vil gjøre engasjementet sterkere. Mer demokrati innbærer at vi kartlegger hvilke utfordringer vi står ovenfor, og finner løsninger. Premisset må hele tiden være respekt for menneskeverdet. Jonas Gahr Støre har i forbindelse med tiårs markeringen lansert ti tiltak mot ekstremisme og rasisme. Et av tiltakene er å fjerne statsstøtten til den antimuslimske bloggen HRS. Frps Sylvi Listhaug beskylder Støre for å dyrke splittelse, i sitt forsvar av HRS.

Å gå hardt ut mot tankegods og holdninger som har likheter med terroristen Breiviks ideologi, er ikke å dyrke splittelse. Det er en forutsetning for å bevare demokratiet. Videre sier hun at «vi er alle mot voldelig ekstremisme». Det er jo flott, men er vi alle også mot dehumanisering, konspirasjoner og krigsretorikk mot muslimer? Problemet med ekstremisme starter som kjent lenge før volden er en realitet.

Grensen må gå når noen tråkker over menneskeverdet. Når individets verdighet drukner i demonisering og fiendebilder av folkegrupper. HRS har bare blitt mer ytterliggående de siste ti årene.

Selv om bloggens leder, Hege Storhaug, har forsøkt å lyve seg bort fra kjennskap og promotering av Eurabia-teoriene og hennes anbefalinger og publiseringer av Breiviks store ideologiske forbilde, Fjordman, er hennes salgssukess, boken “Islam, den 11. Landeplage”, full av referanser til andre personer og narrativer som er sentrale i Breiviks ideologiske univers.

Senest 8. Juli i år har HRS en artikkel med overskriften «Fremtiden med dagens AP er islamsk», som ble den nest mest delte artikkelen på sosiale medier den dagen. I et liberalt demokrati er det sivilsamfunnets innsats og engasjement mot denne type tankegods som er mest avgjørende. Vi setter ikke meningsmotstandere i fengsel, men vi har lov til å reagere med sinne.

Ytringsfriheten gir juridisk rom for å være en ekstremist, men det er ingen menneskerettighet å få sin ekstremisme sponset over statsbudsjettet eller slippe å bli kritisert og konfrontert. Den juridiske prosessen tar stilling til loven, til skyldspørsmål og straff. Det er ikke på noen måte et tilstrekkelig oppgjør med den politiske motivasjonen bak volden.

Rettsstaten sørger for å sikre oss mot at terroristen kan forvolde mer fysisk skade, men kan ikke stoppe de ekstreme holdningene fra å vokse videre. Den jobben, det ansvaret, er det vi i sivilsamfunnet som må ta. Det er prisen vi betaler for et fritt og åpent demokrati: å engasjere oss, bli sinte og mobilisere mot dehumaniserende, rasistisk og konspiratorisk retorikk.

Det skylder vi de som ble brutalt frarøvet livet mens de aktivt praktiserte demokrati, i regjeringskvartalet og på Utøya.

Linda Noor

Sosialantropolog Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank www.minotenk.no