«Senterparti-koden»

Politikken er full av eksempler på politikere som har skiftet parti, men knapt noen overgang har vakt så mye oppsikt og harme som Jan Bøhlers tur ut av Ap og inn i Sp. V

ed første øyekast er Bøhler et lokalt Oslo-anliggende, men konsekvensene kan være mer vidtrekkende enn som så. Hvordan skal Ap og Sp regjere sammen når senterpartister snart har rappet hele arbeiderbevegelsens retoriske verktøykasse?

LES OGSÅ Ap-politiker sammenlikner Bøohler-kritikere med Trump

Når Trygve Slagsvold Vedum snakker mot elitene, om småkårsfolk, om det folkelige, grasrotpolitikere og er opptatt av å være nær folk, er det som å skru klokken tilbake til Haakon Lie. Ap maktet å bygge en allianse mellom arbeiderne og småbrukerne, mellom gruppene som ble utbyttet og sett ned på av fabrikkeiere, kapitalister – og gjett hvem?

Av storbøndene som etablerte Bondepartiet, Senterpartiets forløper, som var utpreget antisosialistiske. I mellomtiden er altså Ap blitt så akademiske og urbane at de har fjernet seg fra folk flest, mens Sp har skapt seg et bruhode inn i en by de helst vil vingestekke. Å høre Vedum snakke bekymret om storbyens gjengproblemer er spesielt, men understreker hva som er det kanskje sterkeste genet til Sp – nemlig viljen til å søke makt, viljen til å styre.

Stavanger er en av storbyene der Sp har hatt en viss suksess. Antallet stemmer har vært høyt nok til at Bjarne Kvadsheim har spilt en rolle i formannskapet, og også før sammenslåingen med Rennesøy og Finnøy og varaordfører fra Sp, profilerte partiet seg på politikkområder som skole og kultur.

Sentrum-periferi er fremdeles en hovedkonflikt i norsk politikk. Vedums retorikk og Bøhlers overgang understreker at sentrum-periferi ikke alltid er geografi, men også viser til avstanden mellom de styrende til de som blir styrt over.

PS: Det er ikke første gang Jan Bøhler skifter parti. På 1970-tallet var Rosenberg-sveiseren Bøhler listetopp for RV i Stavanger.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis