Seierherrene

Jeg digger «Makta», som de fleste andre. Gode skuespillere, fett manus.

Dette er norsk TV som på ingen måte gjør seg bort for en generasjon som har vent seg til å si at «TV-serien er den nye boka» etter å ha sett mange veldig gode og enda flere veldig oppskrytte TV-serier de siste 20 årene.

Så kommer en norsk serie som kan måle seg? Herlig.

Så har du sikkert skjønt det allerede: Det kommer et men her.

Jeg var henholdsvis ikke født, nyfødt eller bare et lite barn i perioden første sesong handler om, og har dermed bare teoretisk kunnskap om hvordan Gro og Reiulf og Oddvar og de andre var «i virkeligheten».

Andre har dessuten sagt mye om dette allerede, folk som vet mer enn meg. For eksempel her, eller her. Og her og her.

Det som gnager i meg når jeg ser «Makta» handler mindre om folk og mer om tidsånden – den gang da, og kanskje enda mer: Denne gangen nå.

Det er nemlig ikke rart, ikke i det hele tatt, at serien framstiller Gro Harlem Brundtland som en helteskikkelse, som mange har påpekt. Gro er helten. Hun er historiens vinner, hun som fikk rett.

Gro i Kathrine Thorborg Johansens skikkelse legemliggjør det akademiske, urbane og mindre klassebevisste Arbeiderpartiet. Det sjiktet som overtok ledelsen i sosialdemokratiet i perioden som skildres i første sesong av «Makta» – og siden ikke har sluppet taket.

Arbeidergutten fra Hedmark var fortid, på samme vis som skomakersønnen og småbrukeren fra Nøtterøy og den skarpe fattiggutten og radikaleren med talegavene fra Hurumlandet.

Legen, legedattera og Oslo Vest var framtiden. Etter at Gro ble partileder i 1981 har makta i partiet hatt sete på vestkanten i Oslo, med unntak av Thorbjørn Jaglands lederperiode på 1990-tallet.

Det er nettopp dette vi ser i «Makta», det øyeblikket der sosialdemokratiet befinner seg på toppen, like før alt forandres. Etter oss: Syndfloden. Eller i det minste: Markedstenkningen.

At Gro er historiens helt, blir dermed helt naturlig. Seierherren skriver historien, heter det jo. Eller «den herskende klasses tanker [er] de herskende tanker», som det het i bevegelsen Gro Harlem Brundtland ble satt i spissen for omtrent der første sesong av «Makta» skal slutte om noen uker.

Det er kanskje noe overspent, men jeg kverner på en formulering som nekter å slippe taket: Det vi ser i «Makta» er vårt Thatcher-Reagan-øyeblikk. Vi ser at det glipper.

Arbeiderpartiet på 1970-tallet, ledet av Trygve Bratteli og Odvar Nordli, satte ned pensjonsalderen i 1974, vedtok at ansatte i landbruket skal lønnes som industriarbeidere i 1975, innførte arbeidsmiljøloven i 1976 og sykelønnsordningen, som ga alle rett til full lønn under sykdom, to år senere.

Ved valget i 1977 fikk Arbeiderpartiet 42,3 prosent av stemmene.

Etterpå kom Willoch og liberaliseringen av boligmarkedet, som du nå betaler ekstra mye for når rentene har økt. Vi gikk bort fra målet om lav arbeidsledighet og lot markedet få stadig mer makt over sinnene.

Arbeiderpartiet laget sitt siste prinsipprogram i 1981, altså omtrent der «Makta» befinner seg i kronologien. Prinsipprogrammet slår fast at Arbeiderpartiet kjemper for «sosialisme på folkestyrets grunn».

Det er utvilsomt som å høre toner fra en svunnen tid, som å høre fortidens menn uten utdanning, i sterk kontrast til framtidens velutdannede kvinner. Sosialisme og folkestyre mot europeisk integrasjon og en globalisering på kapitalens premisser.

I dag har vi en sosialdemokratisk regjering ledet av en av Gros etterkommere. En regjering som sier at den lite kan gjøre med fattigdommen som – utrolig nok – brer om seg fordi inflasjonsmål ikke tillater det.

Den sosialdemokratiske epoken er visket ut, i alle fall om vi legger ulikheten i samfunnet til grunn. Dette hamskiftet, der sosialdemokratiet gir slipp og gir plass til noe annet, til noe nytt som vi egentlig ikke har et navn på, er det «Makta» viser oss.

Så er det sant at det som skjedde her i landet, også skjedde der og alle andre steder. Sverige, for eksempel, har gått gjennom en lik, og kanskje enda mer radikal, forandring de siste 40 pluss årene. Sverige var enda mer sosialdemokratisk enn oss. Nå er svenskene mindre «sosser». Høyrebølgen tok oss alle.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Slik blir det lettere å forstå at Gro Harlem Brundtland er den eneste virkelige helten i «Makta». Hun er ikke feilfri, for ingen mennesker er det, og vi TV-vante seere vil ha troverdige hovedpersoner som vi kan forholde oss til. De må gjerne være bedre enn oss, eller slemmere. Vi må bare kunne forstå dem.

Gro er ganske enkel å forstå for oss som ser på «Makta» i dag, 40 år senere. 40 år formet i Gros bilde, ikke i Reiulfs eller Oddvars. Vi ser den noe naive unge damen bli fylt av mer og mer ambisjon og kanskje en dæsj kynisme, og vi skjønner det, vi forstår henne.

Og vi liker det, for sånn må vi jo være, alle sammen, i det samfunnet som får sin gryende start i det vi ser på TV-skjermen.

Slik kan vi kanskje også forklare hvorfor serien er så populær i kretser som ikke alltid tenker utpreget kollektivistisk. Arbeiderpartiet under Gro ble på mange måter mye lettere å like. Sosialliberalt og moderne og kanskje til og med kult til tider, og uten den plagsomme «sosiale» faktoren.

Uten den harde og tidvis uforsonlige sosialismen. Den som tapte historien.

Men historien slutter jo ikke. Nå står vi midt oppe i et nytt veiskille. Internasjonalt krasjet den verden som ble skapt av Thatcher-Reagan-reaksjonen, på slagmarken i Midtøsten og Ukraina. I pandemien og avglobaliseringen og i Trump og Viktor Orban.

Her hjemme støter den litt mildere, sensosialdemokratiske varianten i et tak på rundt 20 prosent i valg og på målinger, og i evig konflikt – mellom politiske visjoner, men først og fremst personer og ambisjoner.

Vi står kanskje midt oppe i et nytt hamskifte, som vil gjøre «Makta» og dens helter og historiesyn helt uforståelig for mennesker som ser serien om 40 år.

Om de er riktig heldige kan det jo hende de får historien om vår tid oppsummert i en stilig og godt fortalt TV-serie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator