Se, så varme vi er!

I løpet av et tiår er Norge blitt rammet av de to største nasjonale krisene vi har hatt siden andre verdenskrig. Det er en slags konsensus om at begge har brakt fram det beste i oss som folk.

Men har de virkelig det?

To ganger de siste ti åra har Norge stivnet til av sjokk, gatene vært tomme og folk i hele landet har sittet klistret til nyhetene som har handlet om det samme dag etter dag.

To hendelser siden krigen har fått alle nordmenn til å bekymre seg samtidig. Foruten nyttårsaften er det bare to andre datoer som har fått kongen og statsministeren til å se oss rett inn i øynene og snakke med store ord og enda større alvor.

22. juli 2011 og 12. mars 2020. Terroren og pandemien. Anders B. og covid-19.

Les også: Det kan være at vi må lære oss å leve med koronaviruset, slik vi har gjort det med hiv

Vi som nasjon er ikke vant til å oppleve så mye motgang. Da 77 nordmenn mistet livet i terroraksjonen i 2011, satte det ikke bare en alvorlig støkk i de overlevende og pårørende. Vi ble alle rammet.

Vi er ikke vant til at flere titall av våre landsmenn blir drept ukentlig og månedlig, slik irakere, syrere, afghanere og så mange andre har måttet bli. For oss var det nytt og vi trengte en måte å håndtere det på.

Men til tross for at den politiske opinionen og den norske samtalen anno 2020 bærer preg av å ha større – og ikke mindre – takhøyde for deler av tankegodset som uttalt lå til grunn for massemordet i 2011, er vår kollektive hukommelse den at vi slo ring om de verdiene terroristen hatet.

Etter at koronaviruset for alvor traff Norge i mars, er ordet «dugnad» blitt brukt så ofte og om så mye at man skulle tro vi ikke drev med annet.

Krisepakker fra myndighetene til bedrifter. Hjelpegrupper på sosiale medier der privatpersoner stiller opp med store og små tjenester. Butikker som gjennom fri frakt og lange returfrister redder både seg selv og kundene fra shoppestopp.

Influensere som publiserer så mye innhold at fansen ikke skal være i beit for verken treningsinspirasjon, spennende matoppskrifter eller gøyal underholdning.

Alle trådte til for at karantenereglene ikke skulle svi for hardt – verken for seg selv eller oss arme andre.

Igjen forteller vi historien om da vi møtte motgang med medmenneskelighet. At vi i nødens stund, med varme og solidaritet, har gjort ryktene om nordmenn som et kaldt folkeslag til skamme.

Ett av de norske hjørnene av internett der godheten var mest synlig, var Facebook-gruppen «Oslo hjelper Oslo».

Stemningen der inne var ikke helt ulik rosetog og #OsLove-stemningen som preget norsk offentlighet etter 22. juli og før den iskalde populistiske vinden blåste inn over oss.

Misforstå meg rett, jeg verken bagatelliserer eller ironiserer over intensjonen bak – eller de mange gode gjerningene som både denne og andre grupper resulterte i. For «Oslo hjelper Oslo» ble raskt en stor arena som under koronakrisen satte hjelpende og trengende hender i digital kontakt med hverandre.

I løpet av de fem ukene gruppen eksisterte fikk den 50.000 medlemmer og bidro til at alt fra mat og medisiner til kaker, ballongdyr og friluftsutstyr ble levert – både i og utenfor Oslo.

For den som kun fikk med seg tidvise glimt av den heftige aktiviteten i gruppen, kunne det se ut som om nærmest hele Norge sto med oppbrettede ermer og ventet på å få utdelt en oppgave. Klare til dyst og tørste etter å bidra til å redde medmennesker i nød.

Lest også: Pandemiforsker mener vi bare ser toppen av isfjellet i koronapandemien (Dagsavisen+)

Men ved nærmere øyesyn var det nok ikke helt slik det var.

For sosiale medier er ikke annet enn en forlengelse av livet selv og mennesker bak tastaturer er nok dessverre ikke mer magiske vesener enn de som haster forbi deg på gata.

Det var, for å si det forsiktig, ikke slik at 50.000 hjalp noen med noe som helst. Det å se og bli sett var nok mer gjengs enn det å be om og faktisk få hjelp.

En dag postet en mann et innlegg om at han slet med rusavhengighet, og var med det forberedt på at folk ville kjefte og se ned på ham. Men det er greit, sa han.

Jeg spør likevel og håper noen kan hjelpe. Han lurte på om noen hadde fiskeutstyr til overs som han kunne få.

Fiskestanga han hadde arvet etter bestefaren, var blitt stjålet. Ekstra ille var det fordi fisking var noe av det beste han visste og som derfor hjalp ham å holde seg borte fra rusen.

Flere hundre responderte raskt, men der var verken kjeft eller fiskeutstyr å få. Kommentaren som gikk igjen i flere titall ulike varianter var «Hvorfor i all verden skulle noen se ned på deg? Du skal ha ros og applaus for å kjempe mot den sykdommen som rusavhengighet faktisk er! Jeg har dessverre ikke fiskeutstyr, men hadde jeg hatt, skulle du fått!»

Etter en stund kunne mannen lykkelig melde at det hadde ordnet seg med både stang, agn og sluk. Plutselig var det mange som hadde både en og to fiskestenger til overs, men «flott å høre at det allerede har ordnet seg!».

Dagen etter var jeg på et apotek i Oslo. Det var fullt av mennesker, men med unntak av mannen som skjelte ut farmasøyten bak skranken for ikke å la ham kjøpe flere pakker Paracet, var det kun én stemme som hørtes.

En tydelig sliten kvinne i 30-årene tasset rundt og spurte om noen visste hvor hun kunne finne kølapp.

Les også: Koronasaker hemmeligholdes av regjeringen

Ikke ett menneske svarte, men de fleste tok et skritt tilbake da hun nærmet seg og flere rynket på nesen. En mann holdt seg foran munnen da kvinnen skulle til å stille ham spørsmålet ingen ville svare på.

Til slutt satte hun seg ned på gulvet og kikket tomt ut i luften. Da jeg skulle rekke henne kølappen – fra maskinen som til hennes forsvar var vel godt gjemt i et hjørne av det overfylte apoteket – var det flere som rygget unna og så på meg med forskrekkelse i blikket.

Som om bare det å nærme seg noe så skittent «i disse koronatider» var rent uansvarlig.

Mulig ingen av de mange tusen godhjertede som meldte seg inn i hjelpegrupper da den tredje krisen på hundre år rammet Norge, var på apoteket akkurat den dagen.

Eller er det kanskje bare sånn at det beste i oss kun tør titte fram når vi sitter på trygg avstand, bak et tastatur og har et publikum som ser hvor snille vi er når vi roper «heia» og sender hjerter.

I 1940, under den første av de tre krisene, fantes verken hashtags som #OsLove eller hjerte-emojis.

Kanskje var det derfor bare én prosent av landets befolkning brettet opp ermene og med livet som innsats prøvde å sette en standard for hvem vi skulle være når krisen rammet landet vårt.