Samepolitikk er også politikk

Sannheten kan være sammensatt og kompleks. Den kan oppleves ulikt. Likevel kan det ikke være noen tvil om at det ble gjennomført en fornorskningspolitikk i mer enn 100 år som har kostet.

Kulturer har blitt svekket, mye har gått tapt. Mange samer, kvener, norskfinner og skogfinner har lidd under denne prosessen.

Dette har Sannhet- og forsoningskommisjonen nå gransket i sin rapport. Med bakgrunn i en historisk kartlegging, kommer de med forslag til tiltak.

Dette skal bidra til forsoning mellom staten og minoriteter, og kanskje aller mest: Mellom staten og samer. Dessverre er både sannheten og forsoningen mer krevende enn som så.

Vårens Fosen-aksjon økte interessen for konfliktlinjen mellom staten og samene. At dette handlet om kraft, bidro nok til at samepolitikk plutselig ble engasjerende også for folk i sør.

Riksmediene ivret etter å dekke dette, men det hele kom visst brått på. Mange var treige med å fange opp det helt elementære: At samene som gruppe ikke snakker med én samlet stemme, verken gjennom aksjonister eller Sametinget. At det også finnes klare motsetninger internt i samiske samfunn.

Same, same, but different, som man sier.

At det ligger klare konfliktlinjer også i nord, er selvsagt ikke nytt. Nord-Norge er en kulturell smeltedigel, og Finnmark består, i hovedsak, av tre folkegrupper. Tre kulturer. Tre språk.

Dette er en sannhet, og likevel ikke. Gjennomsnittsfinnmarkingen er både samisk, norsk og kvensk. En tur inn på MyHeritage vil for manges vedkommende avsløre at blodet er blandet. Selv har jeg litt av alt.

Rapporten fra kommisjonen foreslår en rekke tiltak for å sikre samisk språk og kunnskap, som er ukontroversielt. Mer komplisert er det i spørsmålene som handler om kulturutøvelse og arealfordeling.

Vi skal ikke glemme at samepolitikk også er politikk. Som i politikken ellers, pågår det høyst reelle dragkamper i samepolitikken.

Det handler om ulike gruppers interesser og rettigheter. Det handler om hvem som skal ha definisjonsmakt, og ikke minst: Hvem som skal ha tilgang til begrensede ressurser. Retten til land og vann.

Reindriftsloven er én av kimene til uenighet. Toril Bakken Kåven, leder av Nordkalottfolket, beskriver det billedlig i Nordnorsk debatt: «Staten har gjort et klassisk grep: De har kastet ut et kjøttbein til den ene del av minoriteten, så de kan slåss mot hverandre i stedet for staten, som står for urettferdigheten».

Myndighetene har begått mange feiltrinn. Historisk, i fornorskningsprosessen, men også i nyere tid. Prosessen rundt Fosen og andre lignende saker har ikke vært god nok.

Derfor er forsoning mellom stat og samer helt nødvendig. Samtidig er det viktig at politikerne ikke tar snarveier. De må være bevisste på at tiltak som skal bøte på urett begått mot én gruppe samer, kan ha konsekvenser for andre. Dette kan øke konfliktnivået ytterlige internt i samiske samfunn.

Fosen-aksjonen har – heldigvis – bidratt til at flere ser verdien av å delta i det samiske demokratiet. Bare det siste halvåret har det vært en tidobling i antall innmeldinger til Sametingets valgmanntall.

Dette tilsvarer en økning på nesten ti prosent stemmeberettigede sammenlignet med forrige sametingsvalg.

Samtidig pågår det nå en betent debatt i nord. Før jul ble det klart at Sametinget ville undersøke om folk faktisk oppfyller kriteriene for å stå i Sametingets valgmanntall. Flere opplever dette som et tillitsbrudd, og lurer på om det er et forsøk på å begrense tilgangen til det samiske demokratiet.

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, beskriver det som «den mest alvorlige diskusjonen om Sametingets legitimitet siden Sametinget ble opprettet».

Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe

Mange opplever den klassiske skvisen som minoriteter ofte står i. Følelsen av å ikke være samisk nok. Dette forsterkes når noen av dem som tar bladet fra munnen, blir møtt med skjellsord som «hobbysame» eller «nysame».

Dette er et paradoks, siden disse «nysamene» nettopp er et resultat av fornorskningspolitikken som har pågått. Mange har blitt frarøvet muligheten til å ha en samisk identitet, kultur og språk. Kanskje har de ikke fått vite at de har et samisk opphav før i voksen alder.

Selv om fornorskningspolitikken offisielt ble avviklet i 1958, var det satt i gang en prosess som var vanskelig å snu. Ballen rullet videre, og i mange sjøsamiske miljøer fortsatte fornorskningen.

Det var få personer som kunne bære språket videre. Eller kanskje var det redselen for at barna skulle måtte oppleve de samme vanskelighetene som foreldrene, som førte til at så mange mistet språket i disse områdene.

En stor andel av de som nå melder seg inn i Sametingets valgmanntall, er nettopp etterkommere av samiske besteforeldre eller oldeforeldre. Det er gjerne disse samene, som er fornorsket, som kan ha vanskelig for å finne dokumentasjon av sitt opphav.

Det er viktig at disse inviteres inn, slik at flere får ta eierskap til identiteten sin.

Forsoning er ikke noe som bare kan bestemmes i en rapport, eller vedtas på Stortinget. Sametinget må også gjøre sitt for å bidra til forsoning internt i samiske samfunn. Mellom samer, fornorskede samer, nordmenn, kvener, sjøsamer og andre. Og de som er en miks av alt dette.

Kanskje har de ikke tatt dette ansvaret nok på alvor hittil. Det har i hvert fall vokst fram en motreaksjon til den klassiske samepolitikken som har rådet på Sametinget.

Opposisjonspartiet Nordkalottfolket har fått vind i seilet. Allerede ved forrige sametingsvalg tredoblet de antall representanter på Sametinget, og ble dermed det nest største partiet etter Norske Samers Riksforbund.

Bare det siste året har antall medlemmer i Nordkalottfolket mer enn doblet seg. Partiet vil dele opparbeidede samiske rettigheter med kvener, nordmenn og «nye» samer – en politikk som provoserer mange.

Mye tyder på at Stortinget i tiden fremover vil måtte forholde seg til et Sameting som er mindre samstemt.

Dette understreker bare hvor komplekst identitetspolitikk er. Det er lett å få berøringsangst i møte med minoriteter. Spesielt hvis man er en politiker i Oslo med lite kunnskap om forholdene i nord.

Desto viktigere er det at også samiske politikere og aktivister gjør sitt for å sikre konstruktive dialoger og debatter. Vi må alltid skille mellom meningsmotstand og rasisme.

Samene har en spesiell historie, og det er helt naturlig at dette gjenspeiles i lover og rettigheter. Likevel kan ikke samene behandles som en isolert og homogen gruppe, på siden av det norske samfunnet. Samene er også en del av storsamfunnet, og av lokalsamfunnene de lever i.

Å ta samene på alvor, å vise dem respekt, bør også handle om å tørre å ta de vanskelige debattene. For interessekonfliktene vil fortsette. Både mellom stat og samer, og ikke minst internt i samiske samfunn.

De siste ordene i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen lyder slik: «Viljen til forsoning må vises i handling. Her har de som sitter i maktposisjoner, et særlig ansvar, og det venter store utfordringer».

Mange vil tenke at dette handler om folk i maktposisjoner på Stortinget. Vi må ikke glemme at de også finnes på Sametinget.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Synnøve Trampe

Kommentator