Rundt bordet nå er jeg nøye på ikke å slenge dritt om folk barna mine møter på sin vei

Jeg har en venn som underviser på universitetet. En dag vi satt og snakket om kansellering spurte jeg om hvor slitsomt det er å undervise unge mennesker som er så hårsåre og nærtagende hele tiden?

Jeg valgte akkurat de ordene for å tøffe meg, jeg kunne selvsagt brukt ord som «sensitive studenter» i stedet. Men jeg spurte fordi jeg husker fra min egen studietid hvor gøy det var med morsomme, rare og provoserende forelesere, særlig de eldre, selv om de bomma noen ganger. Subjekt skrev om dette denne uka under overskriften «Hvor er samfunnet på vei når ikke engang filosofistudenter kan være uenige og diskutere åpent?».

Min venn svarte det samme. At det var fryktelig vanskelig å kunne reflektere fritt, fordi både forelesere og studenter er redde for å si noe feil. Spesielt de som underviser, som vet at de fort kan bli kansellert hvis de tråkker i salaten. Som komiker, der jobben er å prøve å traske feil rundt i en godt blanda salat hele tiden, er det svært interessant å snakke om. Og selv om kansellering og woke er et vepsebol å putte hånda inn i, så tar jeg sjansen. Vi komikere kan tydeligvis ikke bli kansellert uansett, se bare på Atle Antonsen-saken.

Jeg øver meg på å huske at jeg er en 43 år gammel privilegert, hvit, kvinne som sjelden opplever å bli krenka eller føler meg som en minoritet. Selv om vi kvinner ikke har oppnådd full likestilling ennå, kan jeg ikke kalle meg et offer. Transpersoner derimot er en minoritet. Det finnes mange gode, krenkende vitser om dem, men jeg håper at vi blir ferdige snart. Selv om oppgaven til oss komikere er å krenke og sparke i alle retninger, er det kanskje ikke en kampsak at transpersoner må være en sluttpunch i ethvert standupsett. Kall meg gjerne woke der, jeg syns det er mange andre grupper vi kan prøve å krenke.

Krenkegrensa flytter på seg som vi vet, og vi som prøver å være morsomme på vår egen og andres bekostning fra scenen (ikke på by’n), er så klart svært interessert i denne woke/antiwoke-debatten som pågår. En kulturkrig blir det blant annet kalt. Søndag publiserte VG en sak der det sto at «Debatten om woke har blitt beskrevet som «umulig». Forskere og samfunnsdebattanter tør ikke å stille til debatt i frykt for sosiale represalier». Dette er jo meget kjedelig og absolutt både woke og antiwoke-folket sin feil. Woke er et så dørgende dølt ord at debatten burde legges ned bare fordi ingen orker å lese mer om hva woke defineres som. En woke samfunnsdebattant takket nei til intervju i overnevnte sak fordi hen «er redd det allerede er for sent å balansere debatten». Som dessverre stemmer. Men når jeg leser harde kommentarer, kan jeg av til humre og kose meg med hvor mye vittig, slem humor som fremdeles finnes der ute blant folk. Helt til kommentarene omhandler meg selv så klart. Da føles det bare jævlig hardt og skummelt.

Tidligere Dagsavisen-journalist, Selma Moren var ute og sa det samme etter å ha publisert sin Woke-tekst i VG: «Det jeg prøver å si i innlegget mitt er at woke-debatten har blitt ganske ubehagelig», uttalte hun til Journalisten. Der de også omtalte Facebook-innlegget til Kjetil Rolness som mente innholdet i teksten hennes det mest «stupide og selvopptatte innlegg i woke-debatten. Det er et sykdomstegn for norsk journalistikk og debatt at talent og innsikt ikke lenger teller når man vil nå unge lesere». Hardt å melde, selv om Moren sa hun visste den kritikken ville komme.

For meg var det som å høre en vanlig samtale min familie hadde rundt middagsbordet, der vi kunne slenge med leppa om dem vi hadde lest og hørt på i løpet av dagen. Ganske hard kommentarfeltføring vil jeg påstå rundt nittitallets matbord. Selma hadde fått kjørt seg, også Rolness. Rundt bordet nå er jeg nøye på ikke å slenge dritt om folk barna mine møter på sin vei. Jeg kommenterer heller ikke «rare» folk på TV. Jeg har ikke lyst til å øve dem opp i middagsbordsjargongen, fordi den føles avleggs. De skal uansett møte slem humor på snapchat om noen år, kanskje på deres egen bekostning.

I klassen min lagde vi tekster om læreren. Foreldrene ville nok bare ledd og sett på det som klassisk elev-lærer-tull, og ikke noe å ta på vei for. I dag ville det blitt kalt mobbing. Så hardt var det før. For et par uker siden hadde Morgenbladet åtte ulidelige sider om nittitallshumoren, der de intervjuet alle mangemillionærene fra komikerbransjen om hvorfor vi ikke lenger tåler den «slemme» humoren som vi elsket før. Personlig føler jeg at den humoren fins fremdeles, men nå er den i kommentarfeltene og innleggene på Facebook og Twitter, ikke en onsdag kveld med redaktørstyrt humor som i gamle dager. At vi nå fjerner krenkende sketsjer fra nittitallets helter, er jo nettopp fordi de legges tilgjengelig for folket for så å eksplodere som en krenkebombe i sosiale medier. Da kan ikke TV-kanalene gjøre noe annet enn å fjerne det som nå i våre øyne oppfattes som drøyt.

Men er ikke hovedproblemet at dette ligger åpent ute? Kan det ikke bare ligge i et arkiv og leve inni hodene til folk i stedet? Kyllingstuntet til Bård Tufte Johansen for eksempel, var jo fantastisk. Men vi trenger ikke se det på nytt. Det holder å huske det. Det at du blir kansellert for noe du har gjort mange år tilbake, er jo ikke en seier for dem som vil ha deg bort. De føler seg kanskje som moderne mennesker, som har oppdaget noe de kan kansellere og ta deg på, men egentlig sitter de jo bare og ser bakover. Feil vei. Hvor lite fremoverlent og moderne er ikke egentlig det?

Jeg gleder meg til Generasjon Z skal bli rasende på yngre generasjoners reaksjoner. Herregud så gøy det kommer til å bli. Men samtidig kanskje mye mer ryddig. For woke-generasjonen rydder jo unna det smårasistiske og plumpte. Inn får du mer spissa og gjennomtenkte tekster som kanskje ikke slår fra seg så hardt, men som omfavner flere og skaper mer fellesskap. Heller ikke Migrapolis-korrektheten ville ha tålt dagens lys i dag. Nå er temaene og stemmene så mye smartere. Så er vel testen at vi må være like kritiske til den nye humoren også, vi må tørre å tøye grensene og trosse kanselleringsangsten.

Kanskje vi derfor må tåle denne dødskjedelige kulturkrigkampen avisene er så glad i å skrive om. For det viste seg jo da alle hadde rast fra seg rundt omskrivingen av Roald Dahl at det allerede var en del omskrivinger vi alle var glade for at var gjort om ompalompaene. Vi savner ikke den afrikanske beskrivelsen av dem. Vi får sikkert til å lese Agatha Christie også, selv om folk ikke lenger får lest om de vakre hvite tennene til en karibisk hotellansatt hvis du absolutt vil lese «Et karibisk mysterium».

Jeg har ikke noe behov for at sketsjer jeg har spilt på «Torsdag kveld fra Nydalen» skal ligge ute og provosere nye generasjoner. Jeg er mest interessert i å lage nye ting som treffer yngre mennesker på godt og vondt. Jeg kommer så klart til å bomme mange ganger og få kjeft, men jeg kommer ikke til å slenge ut en halvrasistisk vits og si «jeg har lov til å si det, for jeg er fra Nordstrand, så mange av mine beste venner er rasister», selv om jeg gjorde det for 15 år siden.

Den vitsen har jeg selv kansellert for lenge siden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Sigrid Bonde Tusvik

Komiker. Skriver hver fjerde uke i Dagsavisen.