Ropstads unevnelige plan B

Et av de mest slående trekkene ved presidentvalgene i USA i 2016 og 2020, var at valgeksperter og kommentatorer ikke maktet å fange opp stemninger på grasrota. Trumps seier over Hillary Clinton kom helt overraskende. Bidens seier ble knappere enn ekspertene på forhånd spådde.

USA er USA, og man kan ikke uten videre sammenligne Norge med topartisystemet i USA. Når valget her hjemme nå er like om hjørnet, gjør man likevel lurt i å reflektere over hvor uforutsigbare velgere kan være.

Valganalytikernes påstander om at Norge ganske lenge har beveget seg mange hakk mot venstre, er det ingen grunn til å betvile. Dersom resultatene i tallrike meningsmålinger står seg til valgdagen, vil det være en gedigen nedtur for de to partiene ytterst til høyre. Siv Jensen kan prise seg lykkelig over at hun kom seg ut i tide og fant sin tilflukt i Redningsselskapet. Uansett hvor stor Sylvi Listhaugs stortingsgruppe blir, er Frp marginalisert de neste fire årene. For Erna Solberg kan høstens valg være begynnelsen til slutten av hennes politiske karriere.

For Venstre og Kristelig Folkeparti handler det om noe langt mer enn partiledelsens videre skjebne. Havner disse to partiene under sperregrensen, kan det bety en sterk omkalfatring av hele det politiske landskapet. Etter at Arbeiderpartiets makthegemoni ble brutt på 60-tallet, har mellompartiene på en eller annen måte vært en maktfaktor i norsk politikk. Noen lar seg frustrere av at små partier har hatt en så stor innflytelse, men mange velgere ser også at et mangfold av partier representerer en sunn maktfordeling.

Denne politiske sunnheten finner man ikke i partistrukturen i USA. De siste årene har vi sett hva det fører til. Norsk velgere er neppe så strategiske at de kikker over dammen, men at Venstre og KrF i flere meningsmålinger ligger over sperregrense er kanskje et tegn på velgerne ser at det er bra å ha et politisk mangfold. Venstre har i tillegg scoret noe på det bratt stigende miljøengasjementet. Man skal heller ikke se bort fra at del høyrefolk gjør valget til en Venstre-dugnad og igjen stemmer taktisk.

KrFs mulighet drar neppe så mange stemmer på høyere miljøbevissthet. Partiets mulighet ligger i at tilstrekkelig mange nok melder seg på en klassisk «verdidugnad». Venstresidens flørting med en ny abortlov skremmer mange i KrFs velgerbase, og utspillet fra Utdanningsdirektoratet om at det ikke lenger skal være lov å dele ut bibler på skolene, kan bidra til noen stemmer.

Frykten for offentlig sekularisering ble en stemmesanker for Trump, men slike holdninger kan være vanskelig å fange opp for valganalytikerne også i Norge. En del ledere i frikirkelig miljøer har i det siste snakket åpent om nødvendigheten av å stemme gult.

Skulle Ropstad i innspurten lykkes i å skape den nødvendige mobiliseringen mot sperregrensen, vil det være en stor triumf for et parti som så lenge er blitt nederlagsdømt. Man skal ikke se bort fra at KrF vil lykkes.

Da venter et nytt problem for KrF-lederen. Det er lite å hente på et samarbeid med høyresiden. Jonas Gahr Støre må lede en regjering som tvinges av ytterpartiene i en mer radikal retning. Avhengig av hvordan sammensetningen i Stortinget blir, kan KrF måtte ta stilling til om det tross alt er bedre å samarbeide med den røde regjeringen for å hindre at retningen ikke blir for rød.

Blir dette utfallet, nærmer man seg det Hareide tok til orde for i 2018, men det er Ropstad som må stå for denne politikken. At han ikke ønsker å snakke høyt om denne plan B, er godt forståelig. Velgere har neppe godt av å måtte forholde seg til så uklare forutsetninger.

Helge Simonnes

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land.