Regnbuen trenger plass

Mange har nok tenkt som så: De skeives rettigheter er i boks. Etter tiår med kamp har samfunnet kommet såpass langt at likekjønnet ekteskap er en selvfølge. At statsråder og andre samfunnstopper lever med en av samme kjønn var oppsiktsvekkende for 20 år siden. Nå heves det knapt et øyebryn – og slik skal det være.

Vi trodde at homofobene hadde krøpet vekk fra det offentlige rom og at motstand mot likekjønnet samliv kun finnes i de mest konservative religiøse miljøene. I 2022 ba regjeringen offisielt om unnskyldning for at man ikke aksepterte skeiv kjærlighet – 50 år etter at homofili ble avkriminalisert.

Det siste året har vist at den skeive kampen ikke er over. Skuddene som ble løsnet utenfor London Pub i Oslo 25. juni og PSTs manglende evne til både å forebygge og forhindre, er et skremmende ekko fra 2011. Siviles resolutte inngripen hindret at flere enn to ble drept i Oslo, men 25. juni var nær ved å få et omfang som marerittet 22. juli.

«Symbolpolitikk» kan det fnyses når by etter by markerer holdning til skeives rettigheter, enten det er med regnbueflagget på offentlige bygninger, regnbuefargede fotgjengeroverganger eller Pride-parader. I Stavanger har et samlet politikerkorps – etter at Høyre og Venstre har tatt til orde for hyllesten – gått inn for å etablere en regnbueplass på deler av Nytorget, i tillegg til at det blir en utgave i mindre versjon ved Rådhuset.

Hvorfor symbolene trengs? Symboler forplikter og sier noe om at alle er velkomne inn i fellesskapet. Kommuner og for den slags skyld bedrifter som bruker regnbuesymbolene inngår også en forpliktelse om likebehandling. Den som pynter seg med symboler og bedriver «regnbuevasking» risikerer omdømmet sitt.

Høyre-politikeren Erlend Jordal beskrev situasjonen godt i et intervju med RA like etter skytingen i Oslo for ett år siden: «Hver generasjon må ta kampene på nytt og vinne dem på nytt». Det har kostet å få rettighetene, og det må jobbes både med psykisk helse og mot volden og hetsen skeive utsettes for.

Polariseringen om og rundt skeive personer har også tatt uheldige vendinger gjennom de siste årenes transdebatter. Radikal feminisme og legitim kamp for kvinners rettigheter er blitt en posisjon i motstrid til transpersoners rettigheter.

Diskusjonen/krangelen føres så langt ut på ytterfløyene at partene ikke ser ut til å anerkjenne verken hverandres eksistens, langt mindre hverandres ytringsfrihet. For tiden er forholdet mellom deler av miljøet i FRI og kvinnebevegelsen så uforsonlig at begge sider bør tenke over hvordan de skal tilnærme seg hverandre. Minstekravet må være at de kan stille på samme scene, diskutere og å anerkjenne uenighet.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis