Påske under en blodig krig

Julevåpenhvile er et begrep kjent fra den første verdenskrig. Skyttergravskrigen på vestfronten utviklet seg til et blodbad uten like. Den første julen etter krigsutbruddet i juli skjedde det et lite under. Soldater fra begge sider vågde å krype opp fra skyttergravene. I ingenmannsland sang de julesanger sammen.

Denne hendelsen for godt over hundre år siden viste at det var en liten rest av humanitet igjen. I møte med krigshandlingene i Ukraina er det mange som spør hvor det er blitt av humaniteten i moderne tid. Selv om det siste uke har vært påske i både i Russland og Ukraina, har ikke det hatt noen innvirkning på krigshandlingene. Det er lite påskefred å spore. Putins krigsmaskineri maler uavhengig av den religiøse høytiden, med støtte fra den øverste ledelsen i Den russisk-ortodokse kirke.

Konflikten forplanter seg naturlig nok til de ortodokse miljøene i Norge, og følelsene blir spesielt sterke i forbindelse med en viktig religiøs høytid. Mange nordmenn blir forundret over den ortodokse påskefeiringen starter etter at vi er ferdige med vår. Det har sammenheng med at den ortodokse kirke holder seg med en annen tidsregning enn katolikker og protestanter. Det fører til at de store religiøse høytidene som jul og påske kommer senere enn her i Vest-Europa.

Den ortodokse kirke på verdensplan teller om lag tre hundre millioner medlemmer. Kirken er blitt mer og mer splittet, blant annet fordi patriarken i Istanbul har støttet tanken om en selvstendig ukrainsk ortodoks kirke, frikoblet fra russisk overherredømme.

Før krigen i Ukraina brøt ut var det om lag ti tusen ortodokse i Norge. Som følge av flyktningstrømmen, er det blitt langt flere fra Ukraina. For disse, og de som har bodd her lenge, ble den religiøse delen av påskeferien ikke så ikke så enkel. Vanligvis har de oppsøkt russisk-ortodokse kirker siden den ukrainske ortodokse kirke ikke rår over egne kirkebygg her til lands. Siden patriark Kirill i Moskva så aktivt har støttet Putins krigføring, er det godt forståelig at mange ukrainerne ikke vil sette sin fot i en russisk-ortodoks kirke. Krig avler hat, og det lar seg ikke viske ut med liturgiske handlinger.

Denne påsken fikk ukrainerne fikk hjelp fra den gresk-ortodokse kirke. Ifølge Vårt Land ble Maria bebudelse kirke i Oslo sentrum en av flere kirker som ble åpnet for folk fra Ukraina. Arkimandritt Alexandros Loukatos sa til avisen at de står under samme patriark og deler teologi og liturgi. Vårt Land forteller at under gudstjenesten ble en skriveblokk sendt rundt i kirken. Her kunne de fremmøtte skrive opp navnene på ukrainere som har dødd i løpet av krigen. Det tok ti minutter å lese opp navnene. Vi kan bare tenke oss hvilke følelser som aktiveres. Forstanderen i den gresk-ortodokse menigheten heter Kiriaki Papadopoulou Samuelsen. Hun slår fast overfor Vårt Land at «Tanken om ett land, ei kirke er i utgangspunktet noe herk. Da blir det bare politikk», sier hun og tar til orde for en økumenisk holdning.

Uansett trenger ukrainere i Norge en kirke som de kan identifisere seg med. De siste månedene har det florert av norske solidaritetshandlinger rettet mot det ukrainske folket. Når vi vet hva religion betyr i Ukraina, hadde det virkelig blitt lagt merke til om Den norske kirke kunne stille et av sine kirkebygg i hovedstaden til disposisjon for den ukrainsk-ortodokse kirke. Her bør man ikke tenke på utleie i ny og ne, men legge til rette for en langsiktig avtale som gjør at ukrainere kan sette sitt preg på kirken gjennom utsmykking. Hvordan kirken fremstår i sitt uttrykk, er en viktig del av identiteten.

Å gi ukrainere en egen kirke ville ha vært et velrettet spark til både Putin og Kirill. Det viktigste er likevel at det ville ha vært av kraftfull betydning for de som nå skal finne seg til rette i et nytt land.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Helge Simonnes

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land.