Omringet av fiender

Frp stjeler bioteknologiloven. Høyre sier nei til å hente barn fra Moria-leiren i Hellas til Norge. KrF kjemper på to fronter.

Da KrF gikk inn i regjeringen, fikk partiet kranglet seg til et veto mot endringer i bioteknologiloven.

Veto i regjering er en uting. Det skjer likevel av og til for å få koalisjonsregjeringer til å henge sammen.

Venstre og KrF hadde vetorett i Bondevik-regjeringen når det gjaldt oljeboring i Lofoten. SV og Sp hadde vetorett i Stoltenberg-regjeringen når det gjaldt eventuelt EU-medlemskap.

Ap hadde rett til å si nei hvis spørsmålet om EØS-utmeldelse skulle bli reist av SV og Sp.

Les også: Valgforsker om bioteknologiendringer: – Et dobbelt nederlag for KrF

Det første Siv Jensen gjorde etter å ha forlatt regjeringen, var å erklære sin uavhengighet fra Granavolden-erklæringen der KrFs veto var nedfelt.

Dermed var grunnlaget lagt for en sjelden allianse mellom Frp, SV og Ap med mål å forandre bioteknologiloven. Alliansens flertall på 86 representanter i Stortinget er skjørt. Hvis to representanter bryter ut, er løpet kjørt. KrF kjemper hardt for å sprenge alliansen.

Stortingsgruppene stilles normalt fritt i samvittighetsspørsmål. Det er neppe noen i Ap og SV som vil bruke friheten til å berge hele eller deler av bioteknologiloven for KrF. I Frp er det mer sprik i meningene.

Sylvi Listhaug som meget godt vet hva denne loven betyr for kristne velgere, har antydet at hun kan komme til å stemme mot deler av den rødblå alliansens endringsforslag.

Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde har antydet det samme. Det kan være andre i Frp som teller på knappene. Det er ikke umiddelbart fristende for Frp-folk å slå seg sammen med «sosialistene» for å få fjernet en lov som svært mange kristne borgerlige velgere er sterkt for.

For å røyke ut tvilere vurderer KrF å kreve at stortingsgruppene må være fulltallige når Stortinget stemmer i neste uke.

Det kan KrF få til ved å nekte utbytting av representanter når det skal stemmes. Alle grupper vil da måtte møte fulltallig i stortingssalen. Det vil sette ekstra press på tvilerne i Frp. Det er ikke lett å stemme mot sin overbevisning når alle ser og hører på. Slik utpressing er ikke kollegialt, men det er fullt lovlig. Siv Jensen har fått noe å tenke på.

I regjeringen slåss KrF mot Høyre for å få hentet barn fra flyktningleiren Moria i Hellas til Norge. I den kampen har KrF sterk støtte av Venstre. Høyre sier nei.

Partiet må ha på plass en varig felleseuropeisk ordning før det vil åpne Norges dør for barn i dyp nød. Det burde være tilstrekkelig for Høyre, slik det er for KrF og Venstre, at 15 europeiske land allerede har sagt ja til å ta imot barn fra Moria-leiren.

Les også: Det stormfulle første året: Regjeringskrise, homonederlag og medlemsflukt (+)

Høyres steile holdning skyldes frykt for å miste stemmer til Frp.

Det er tragisk at Frp har klart å skremme Høyre så langt mot høyre i en sak som angår nestekjærlighet og menneskeverd. Det er også meget spesielt at statsminister Erna Solberg tar mer hensyn til Frp som forlot hennes regjering med skjellsord mot regjeringssamarbeidet, enn til Venstre og KrF som står støtt på regjeringsplattformen.

Det er ikke slik man bygger et lojalt og samarbeidende team.

I realiteten er det flertall i Stortinget for å hente barn fra Moria-leiren til Norge. KrFs parlamentariske leder Hans Fredrik Grøvan har antydet at partiet kan gå sammen med opposisjonen for å få flertall, hvis ikke regjeringen blir enig om Moria-barna. Det er høyt spill med regjeringens liv som innsats.

Statsministeren kan ikke finne seg i at et regjeringsparti går sammen med opposisjonen og stemmer regjeringen ned. Men kanskje kan tanken på en mulig regjeringskrise få statsminister Erna Solberg over på andre tanker.

Det er ikke Nansens hjemland verdig å nekte lutfattige flyktningbarn adgang til Norge.

Best hadde det vært om det største opposisjonspartiet hadde gått foran og sørget for at flertallet blir enig om en løsning for flyktningbarna. Ikke for å hjelpe KrF ut av en knipe. Men for å leve opp til de humanistiske idealene som ligger til grunn for norsk politisk kultur.

Arne Strand

Politisk kommentator i Dagsavisen