Ødelagte skolebarn og støttesystemene

Det var som en stor tung bomullsball som la seg i magen hver søndag. Helga var over, og mandagen skulle komme. Jeg husker lukta av skinkesteik blandet med vignetten til noe som gikk på NRK. En eller annen dramaserie vi samlet oss til på slutten av helga, som gjerne hadde vært ganske fin. Men så kom ballen i magen, og det ble vondere å puste. Leggetid. Og gruing og grubling til søndagen ble mandag.

Hvis du spør de som var rundt meg da, så var det kanskje ikke så mange som merka helt hvor ille det var. For hierarkiene i en skoleklasse er så innarbeidet at det nesten er rart om det ikke er noen som er de populære, og noen som er de som står utenfor. Det kan være veldig vanskelig å plassere noen skyld også. For jeg var et barn som ikke passet helt inn i miljøet på skolen min. Jeg kunne ikke sykle, gå på ski, eller skøyter. Jeg likte meg best inne med bøker og Barbie-dukker, og hadde ikke de nyeste merkeklærne som mange andre hadde. Det var veldig lett å ta meg. Og det skjedde. Selv om vi hadde klassens time der vi snakket om hvordan man bør behandle hverandre, og læreren sikkert var fornøyd med klassemiljøet og det fine pedagogiske opplegget som skulle forebygge mobbing. Det hjalp bare ingenting.

Det tok flere år før jeg sa ifra ordentlig om hvordan jeg hadde det på skolen. Og da jeg gjorde det opplevde jeg forståelse hjemme, men lite på skolen. Kunne ikke jeg bare tilpasse meg litt, liksom?

For en tid tilbake skrev Dagsavisen om Paal William som ble mobbet daglig i flere år på barneskolen. Han har fått diagnosen PTSD i ettertid på grunn av mobbing som lærerne i starten ikke kunne se. Så fikk den utvikle seg til grovere mobbing. Det ble møter med skolen og foreldrene, men det hjalp åpenbart lite. I voksen alder forteller han til Dagsavisen at han i sosiale settinger søker etter fluktveier. Mobbing former deg og setter livsvarige spor. Det blir veldig vanskelig å stole på folk.

Torsdag kom Elevundersøkelsen som viser stabile mobbetall nasjonalt. I Oslo er det heller ikke det dramatiske svingningene, men åtte prosent av sjuendeklassingene forteller at de opplever seg mobbet. Tallene øker for de unge i 10. klasse. Kunnskapsminister Tonje Brenna oppfordrer elever som ikke opplever bedring på skolen om å kontakte Statsforvalteren og klage. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at mange får medhold. Av 305 mobbesaker i andre halvdel av 2021, fikk ni av ti elever og foreldre medhold, og det ble konkludert med at skolen har brutt aktivitetsplikten. Det er ganske ille, det.

Hvor godt rustet er skolene til å gjøre noe med mobbing? Og hva skal de egentlig gjøre? Dagsavisen spurte skoledirektøren i Oslo, Marte Gerhardsen torsdag om hva Osloskolen har gjort i 2021 for å motarbeide mobbingen. Dette var svaret hennes:

«Vi har et bredt og godt støttesystem som veileder og bistår skolene i både å forebygge og støtte skolene i saker som gjelder elevene psykososiale skolemiljø. Skolene har fått en enkel måte å henvende seg til støttesystemet på, og vi har utarbeidet rutiner og maler for skolens arbeid med skolemiljø.»

Det er altså et støttesystem (hva nå enn det er) som skal gi hjelp til skolene, og det er lett for skolene å kontakte støttesystemet (man kan kanskje ringe støttesystemet? Sende e-post?). Og det finnes rutiner og maler. Støttesystemer, rutiner og maler.

Jeg er ingen ekspert. Men jeg skjønner ikke helt hvordan et abstrakt støttesystem med noen ferdigutarbeidede maler skal hjelpe de elevene som på søndag sitter med samme ballen i magen som jeg hadde. Jeg tror vi trenger krefter i skolen som ikke tyr til en mal når de skal jobbe med mobbing. Jeg tror vi trenger politikere og etatsdirektører som bruker et annet type språk når de får servert de tallene de fikk torsdag. Som reagerer litt med ordentlige menneskelige ord.

Når ni av ti klager til statsforvalteren ender med medhold til mobbeofrene og konklusjonen om at skolene har feilet, så er det noe helt grunnleggende galt i hvordan skolen er skrudd sammen. Lærerne har ikke i nærheten av god nok tid til å følge opp alle elevene slik de fortjener. Det ser vi også på økningen i antall voldshendelser i Osloskolen, som Dagsavisen har hatt en rekke saker om det siste halve året.

Oslos unge møtes i skolen og bærer med seg mange sammensatte utfordringer. Det sier seg selv av vold, mobbing og trakassering vil skje når mange samles i ett klasserom. Men maler, e-læringskurs, støttesystemer og alle disse ordene vi får til svar i disse sakene, kan ikke være nok til å bedre skolehverdagen til elevene i Oslo. De trenger folk som har tid til å se dem. Det er så banalt og enkelt. Men dyrt.

De fleste som har vært del av et skolemiljø vil kunne peke ut noen som har falt utenfor. Men dynamikkene bak at det har skjedd, er komplekse. Derfor er det vanskelig å jobbe med mobbing. Det krever tid og dedikasjon. Det mest kostnadseffektive for en skole er elever som er dønn like og passer inn. Da passer de inn i malene og læringsoppleggene, og de såkalte støttesystemene kan være nok. Men det er veldig skadelig for unge å måtte presse seg inn disse trange rammene. Og det er veldig skadelig å oppleve at man blir mobba fordi man ikke klarte det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen