Nå sitt je åleine, sug på vassen snus. Feil side ta utsikta, i buss

Da jeg bodde på Hamar, likte jeg godt å gå turer langs Mjøsa, særlig når sensommeren hadde gått over til høst, og lufta hadde fått et kaldt drag. Jeg satte på en spilleliste oppkalt etter min egen hjerne, «Roterommet», og sklei over steiner og klatret opp små skrenter, for å komme til utsikt.

Mens Tommy Tokyo, Daniel Norgren eller Ben Howard sang rolig og trist inn i øra mine, sto jeg på tuppen av et eller annet og nøt synet av stor mjøs omringet av skog og fjell. Tenkte at der borte, på andre siden, skulle jeg så gjerne bodd.

Mang en gang har jeg også gått rusleveien hjem fra Fredrikstad sentrum til den lille forstaden Gressvik der jeg vokste opp. På andre sida av elva, på Kråkerøy, ligger skogen mer eller mindre helt inntil vannkanten. «Der skulle jeg bodd», har jeg tenkt sikkert tusen ganger, mens jeg har beundra mørkegrønne trær mot oransje fjelltoner. Jeg har til og med skrevet dikt om det.