Kommentar
Nå gjelder det å holde ut. Og å holde sammen
Noen feirer denne jula i et bomberom. Andre har hentet middagen på Matsentralen. Det er tid for solidaritet.
Annonse
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er 24. desember. Julaften. Men tallet 24 betyr noe mer i år. Det markerer også at det er nøyaktig ti måneder siden Vladimir Putin invaderte Ukraina. Natt til 24. februar ulte sirenene i ukrainske byer. Folk gjemte seg i bomberom eller andre trygge steder. Russiske styrker rullet inn for å gjennomføre Putins plan: Rive landet i biter, legge under seg de østlige områdene og sette inn en nikkedukke som president i Kyiv. En autoritær marionett, slik han har i Belarus, der diktatoren Aleksandr Lukasjenko holder folket sitt i et jerngrep.
I Ukraina er sivile blitt henrettet og slaktet ned. Hus, skoler og sykehus er bombet sønder og sammen. Millioner er drevet på flukt og skal feire jula i et fremmed land i år.
Da generalsekretær Jens Stoltenberg talte til Natos parlamentarikerforsamling for en måned siden, minnet han om nettopp dette: «Jeg vet at vi betaler en pris for støtten til Ukraina. Folk opplever en krise med høye levekostnader. Regningene for mat og energi blir høyere. Det er tøffe tider for mange. Men prisen vi som Nato-allierte betaler, måles i penger. Den prisen ukrainerne betaler, måles i blod».
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ble tilbudt evakuering 24. februar, for å komme seg i sikkerhet fra de russiske styrkene. Han svarte at han ikke trengte haik, han trengte våpen. Siden har han standhaftig holdt seg på ukrainsk jord. Men denne uka reiste han utenlands for første gang siden invasjonen, 300 dager etter angrepet. I Washington møtte han president Joe Biden og han talte til den amerikanske kongressen.
Annonse
Det er ikke mulig å akseptere at konsekvensene av denne krigen blir så mye tyngre å bære for noen få enn for det store flertallet.
Stoltenberg, Zelenskyj og så å si alle politiske ledere som uttaler seg om denne krigen, minner om hva det dreier seg om. Stoltenberg sier det slik: «Hvis vi lar Putin vinne, må vi alle betale en mye høyere pris. Autoritære regimer verden rundt vil da lære at de kan ta det vil ha med brutal makt». I USA sa Zelenskyj at støtten til Ukraina ikke er bistand. Det er en investering i vår egen sikkerhet.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Krigen i Ukraina kalles en krig om demokratiet. Det er store ord, men det er en grunn til at de brukes. Selv om Ukraina ikke på noen måte kan kalles et formfullendt, liberalt demokrati, hadde landet kommet langt på riktig vei før invasjonen. Den Putin-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj ble avsatt og måtte flykte i 2014 etter voldsomme opprør, og etter det økte orienteringen mot EU og Nato i styrke.
Det har Putin aldri likt. Invasjonen i februar må sees på som et forsøk på å hindre Ukraina i å bestemme over sin egen skjebne, og å nekte det ukrainske folk det et stort flertall av dem ønsket: En dreining mot Europa og en demokratisk utvikling. Før invasjonen kom jo Putin nettopp med krav om at Ukraina skulle la være å søke om medlemskap i Nato. Det kunne ikke aksepteres. Putins krig har skapt en sterkere nasjonal identitet i Ukraina. Flere slutter opp om demokratiske verdier, og selv i de østlige områdene og på Krym smuldrer sympatien med Russland opp.
Annonse
Denne krigens verste redsler rammer Ukraina. Også energikrisen er av et helt annet format der enn her. Russland har målrettet bombet og ødelagt infrastrukturen som skal sikre energiforsyningen. Hver dag opplever folk flere timer uten strøm. De må prøve å holde ut og klare seg så godt de kan uten lys og uten varme. Får ikke landet nok hjelp til å kjempe seg gjennom en hard vinter, kan ukrainere fryse i hjel. Det kan ende med en forferdelig humanitær katastrofe.
Målt opp mot slike grufullheter blir norske problemer kanskje bagateller. Men det er bare delvis sant. Selv om den brede middelklassen kan takle renteøkninger, dyrere mat, reallønnsnedgang og høye strømpriser (som vi får statsstøtte til å betale), er det noen blant oss som får en langt tøffere trøkk. Har du ingenting å gå på fra før, skal det veldig lite til før alt rakner.
Det er ikke mulig å akseptere at konsekvensene av denne krigen blir så mye tyngre å bære for noen få enn for det store flertallet. Derfor er den aller viktigste politiske oppgaven nå å sørge for at ikke folk havner i varig fattigdom. Dette handler ikke bare om å være greie med dem som har det vanskeligst. Det handler om å stå sammen. Om at alle skal med. Det er viktigere enn noen gang.
I Washington sa Zelenskyj at det bare er et spørsmål om tid før Russland angriper flere land enn Ukraina. Men det har Russland på mange måter allerede gjort. Energikrisen i Europa skyldes Putins gasskrig. Forsyningene er skrudd av og rørledninger sprengt i stykker. Roboter fra trollfabrikker jobber hver dag for å skape splittelse og mistillit på sosiale medier, og for å spre propaganda.
Annonse
Den jobben blir mye lettere hvis forskjellene øker enda mer, flere faller helt utenfor og vi mister tilliten til at landets politiske ledelse er stand til å løse problemene til de som har det aller verst.
Vi må holde fast på og beskytte den solidariteten Putin prøver å ødelegge. Det er en komplisert oppgave. Det handler om å være villig til å ofre noe – i den store sammenhengen ganske lite – for å bidra til at Russland taper denne krigen. Og det handler om å ta vare på de av oss som ikke har noe mer å ofre.
La oss ønske hverandre en fredelig jul. Vi som kan.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Kommentator i Dagsavisen
