Morske byggeklosser

Tirsdag kveld fikk vi et sjeldent eksempel på at jula faktisk varer ikke bare til påske, men til over påske. Det var tid for det (svært) utsatte julebordet til Stortingets Presselosje. Utpå kvelden ble en hittil upublisert meningsmåling sendt rundt på ett av bordene. På denne målingen lå Senterpartiet farlig nærme sperregrensa. På riktig side, men likevel: Et nytt avsnitt i sagaen om Senterpartiets fall.

Det var et strålende julebord, så dagen derpå var det forunderlig stille og folketomt i Stortingets vandrehall, til en onsdag å være. Men spørretime ble det åkkesom.

Da Marte Mjøs Persen (Ap) fortsatt var olje- og energiminister, var vi mange som reagerte på at klima- og miljøminister Espen Barth Eide fra samme parti stadig vekk måtte svare på spørsmål som strengt tatt tilhørte Persens område i den muntlige spørretimen. Hun kom nemlig aldri, mens Eide stilte trofast opp, og heller ikke var vond å be, enten det dreide seg om strømpriser eller utenlandskabler. Men onsdag opplevde vi mirakelet. Både Marte Mjøs Persen og Espen Barth Eide møtte til spørretimen. Sammen. Samtidig. Opplevelsen kan vanskelig beskrives, men det var litt som å se Clark Kent og Supermann på én og samme tid.

Hvem som var Clark og hvem som var Supermann skal vi la stå ubesvart, men utspørringen av Espen Barth Eide viste at splittelsen mellom Ap og Sp i klimapolitikken er i ferd med å bli et alvorlig problem for regjeringen. Ikke bare retorisk. Det har også betydning for praktisk politikk.

I Hurdalsplattformen står det at regjeringens mål er å kutte 55 prosent av klimagassutslippene innen 2030. Nå ville Ola Elvestuen fra Venstre gjerne vite hva dette egentlig er. For målet er ikke meldt inn til FN. Hva er det da? En ambisjon? Et ønske? En plan? En forpliktelse? Målet om 55 prosent var et tilleggsmål på toppen av det andre målet, som er et kutt på 50 til 55 prosent, forklarte Eide. Forsøksvis. Svarene han ga til Elvestuen og hans partifelle Sveinung Rotevatn, og ikke minst til Høyres Mathilde Tybring-Gjedde, tyder på at en reell uenighet mellom Ap og Sp når det gjelder CO₂-avgiften – som må mangedobles hvis regjeringen mener alvor med sin politikk – skaper denne situasjonen: Regjeringen har «forpliktet» seg til et kutt i regjeringsplattformen – men den er stadig oppe til diskusjon. Og «forpliktelsen» er foreløpig ikke brakt inn i verken lovverket eller meldt inn til FN. I stedet skal den følges opp i statsbudsjettene.

Noen av klimaspørsmålene gikk også til finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Men det var da Frp-leder Sylvi Listhaug tok fram en bred pensel og et svart malingsspann for å beskrive norsk økonomi, at Vedum virkelig kom på offensiven. Den litt fomlete statsråden var borte. Senterpartiet har åpenbart bestemt seg for å snu nedgangen ved å avvise alle skillingsvisene om hvor ille alt er.

Listhaug synger stadig vekk på det samme refrenget. Det går slik: «Mens staten flommer over av inntekter og setter stadig nye rekorder på hvor mye man soper inn fra måned til måned, så blør lommebøkene til vanlige folk og bedrifter». Men den var ikke Vedum med på. Tvert imot. Nå snakker han om at det blir reallønnsvekst for en vanlig familie i år, også etter renteøkningene. Aldri før har så mange vært i arbeid. Antallet konkurser er langt lavere enn før pandemien. Og han ramser opp alle avgiftene og skattene han har redusert. Det er ingen tvil: Vedum har ikke tenkt å la Listhaug stikke av med protestvelgerne uten kamp.

En god del av disse protestvelgerne har lite til overs for eksperter som sitter inne i Oslo og bestemmer hvordan vanlige folk skal leve livene sine. At regjeringen Sp er en del av nettopp er slike eksperter inne i Oslo som bestemmer over vanlige folk, er jo en pedagogisk utfordring, men helt på tampen av spørretimen kom Vedum med noen svært interessante kraftsalver. Da Høyres Tina Bru mante til nøktern pengebruk, svarte Vedum: «Jeg tror Høyre må ha glemt ordet «moderasjon» da de hadde ansvaret for en del av de byggeprosjektene, for eksempel i regjeringskvartalet, der man aktivt valgte å rive Statsministerens kontor på toppen av Høyblokka, ut fra en arkitektonisk tilnærming. Velfungerende, flotte lokaler valgte de aktivt å rive».

Bru prøvde seg en gang til, men Vedum var ikke ferdig.

«Hvis vi begynner å se på kostnadene prosjektet i regjeringskvartalet, er de helt enorme. Noen av de grepene vi gjør, det vi tar tak i nå, er at vi kommer til å kutte i en del av det jeg vil kalle de dekadente byggeprosjektene som Høyre satte i gang, som har vært – sett fra mitt ståsted – ute av kontroll».

Etter spørretimen ville ikke Vedum utdype hva dette betyr, helt konkret – eller når disse innstrammingene kommer: I Revidert nasjonalbudsjett om tre uker, eller på høstens statsbudsjett? Eller begge deler? Han ville heller ikke si noe om hva det kan bety. Er det for eksempel aktuelt å la Utenriksdepartementet bli på 7. juni-plassen, og ikke flytte det inn i en sentrumsmastodont? Det eneste hintet vi får i Hurdalsplattformen, er at det skal brukes mer tre i de statlige byggeprosjektene. Det er kanskje ikke dekadent. Men det er ikke billig, heller.

Ett er sikkert: Når Sp først har valgt å kalle det nye regjeringskvartalet for dekadent, er de nødt til å stramme kraftig inn på byggeplanene i trinn to og tre, der det fortsatt er mulig å gjøre noe. Det kan til og med se ut til at Senterpartiet gleder seg til å tre inn i denne nye rollen som en slags motmakt til sin egen makt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen