Med venstresida for mangfold i Latin-Amerika

Mens norske Pride ble preget av den grusomme terrorhendelsen i Oslo 25. juni, har vi lagt bak oss en uke med fargerike feiringer i Latin-Amerika. De ble ekstra spektakulære i år etter to år med pandemi, men også som en arena for å kreve rettigheter for LGBTQ+. I motsetning til hva vi har sett tidligere, er det nå regjeringer på venstresida som leder an i den kampen.

En av de viktigste sakene som skiller den nye venstresida i Latin-Amerika fra regjeringene som frontet «venstrebølgen» på 2000-tallet, er faktisk forholdet til likestilling og seksuelt mangfold. Tre av de mest markante venstrelederne under forrige bølge – Venezuelas Hugo Chávez, Ecuadors Rafael Correa og Bolivias Evo Morales – ga alle til uttrykk homofiendtlige holdninger, selv om det også skjedde fremskritt på deres vakt. Også flere av dagens venstreorienterte ledere, blant dem Perus president Pedro Castillo, identifiserer seg mer med en tradisjonell latinamerikansk verdikonservatisme enn kamp for LGBTQ+-rettigheter. Han har blant annet uttalt om forkjempere for ulike kjønnsidentiteter at: «Vi må forkaste disse holdningene. Vi må kaste dette søppelet ut».

De siste årene har det snarere vært rettsapparatene og ulike sosiale bevegelser som har ført an i de store endringene som har skjedd i Latin-Amerika. Bolivia, Cuba, Ecuador og Mexico har alle ikke-diskrimineringsklausuler i grunnloven, og fem land (Uruguay, Argentina, Brasil, Colombia og Chile) tillater likekjønnede ekteskap. Enda flere tillater ‘sivil union’.

Nå er det tre heterofile mannlige presidenter som går foran i den videre kampen for LGBTQ+. Valget av dem er både et uttrykk for store endringer i holdningene til folk flest i det tradisjonelt homofiendtlige Latin-Amerika og symbolsk viktig for kampen videre.

Først ute med å uttrykke tydelig støtte til LGBTQ+-kampen var Argentinas president Alberto Fernández. Han er selv stolt far til en ikke-binær person som har gjort karriere som dragartist. Hen byttet nylig navn fra Estanislao til Tani og registrerte seg som binær takket være en lovendring hans far overså. Selv om Fernández sin presidentperiode har vært mer preget av økonomiske problemer og politiske konflikter, har hans tydelige støtte til LGBTQ+ vært sentral i kampen for anerkjennelse.

Likevel er det Gabriel Boric i nabolandet Chile som virkelig har gitt ansikt til en ny venstreside. Han kom til makten i Chile i mars etter en bølge av sosiale protester i 2019. Der var ikke bare tradisjonelle venstresidesaker som kamp mot ulikhet i fokus, men også miljø, likestilling og seksuelt mangfold. Resultatet av protestene var nedsettelse av en forsamling som skulle erstatte grunnloven fra diktator Augosto Pinochets tid. I mai ble utkastet til en ny grunnlov presentert. Den begynner med følgende setning: «Staten anerkjenner og fremmer et samfunn der kvinner, menn, mangfold og kjønnsdissidenter deltar under forhold som skaper substansiell likhet». Det innleder en grunnlov som gjennomgående beskytter retten til ulike kjønnsidentiteter og seksuelle preferanser. Boric har vært en tydelig proponent både for den nye grunnloven og for LGBTQ+-rettigheter, og utnevnte også en lesbisk forkjemper for LGBTQ+-miljøet som sportsminister i sin regjering.

Med sine 36 år er Boric selv blitt et symbol for generasjonen som skal fornye venstresida i Latin-Amerika. Det kan man ikke si om Gustavo Petro som ble valgt som den første presidenten fra venstresida noensinne i Colombia 19. juni. Han er 62 år gammel og en av veteranene i colombiansk politikk. Men han har gjennom de siste 20 årene kjempet mot diskriminering og vold mot LGBTQ+. Da han var ordfører i Bogota arrangerte han blant annet en ukelang feiring av seksuelle minoriteter og kjønnsmangfold for å stanse diskriminering av LHBTQ personer, under slagordene «vær deg, vær meg», og «Bogota uten skap».

Petros vei mot nasjonal makt har gått igjennom allianser med mange ulike bevegelser og partier på den colombianske venstresida: feminister, urfolk, miljøaktivister og altså LGBTQ+ aktivister. Hans vei mot å få gjennomført sitt ambisiøse program for endring i Colombia går via nye allianser og kompromiss, også med konservative krefter. Enkelte er redde for at Petros vilje til makt er sterkere enn hans overbevisning om viktigheten av LGBTQ+ rettigheter. Likevel bærer en Petro-regjering bud om en lettere fremtid for Colombias LGBTQ+ personer.

Det er langt igjen før alle seksuelle minoriteter kan føle seg trygge i Latin-Amerika og leve gode liv i aksept for hvem de er og med hvem de vil. Feiringene den siste uka var ikke bare preget av fest og farger, men også av minnemarkeringer for medlemmer av LGBTQ+-miljøet som er drept for sin legning, og krav om bedre beskyttelse og rettigheter. Trusler og vold er fremdeles en del av hverdagen for homofile og transpersoner mange steder. Men maktskiftene de siste årene kan gi håp om et mer tolerant Latin-Amerika også etter at Pride-festen er over.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Benedicte Bull

Benedicte Bull er statsviter med Latin-Amerika som sitt spesialområde