Med rett til å leve

Pride-måneden nærmer seg slutten. I morgen går paraden her i Oslo, og det ventes et rekordstort oppmøte. Det er selvsagt bra, men grunnene til det, er ikke utelukkende positive.

Våre skeive medmennesker og deres rettigheter er nemlig under press. De er under press i land vi helst ikke vil sammenligne oss med, som Uganda og USA, men også her hjemme i liberale, opplyste Norge.

Allerede den første dagen i Pride-måneden meldte Redd Barna at de hadde avlyst et barnearrangement etter å ha mottatt flere trusler om trakassering og vold. Deretter har det ballet på seg. PST oppgir at de har registrert en økning i antallet trusler mot pride-arrangementer i hele landet. Flere skeive oppgir at de er redde, eller blir utsatt for hets, trusler og trakassering. Regnbueflagg blir stjålet og ødelagt. Skeive må leve med at de er en del av fiendebildet til både høyreekstremister og ekstreme islamister, samtidig som foreldre prøver å skaffe barna sine fritak fra undervisning om likestilling, menneskeverd og toleranse.

Som Lasse Heimdal, leder for Kirkens SOS, skrev i denne avisen for en uke siden: Feiringen har rett og slett en bismak.

Truslene og trakasseringen må forstås i riktig kontekst. Denne uka har vi måttet markere ettårsdagen for terrorangrepet 25. juni 2022. Et dødelig terrorangrep mot utsatte minoriteter.

I likhet med våre andre store terrorangrep virker det som om vi sliter med å ta inn over oss at angrepet hadde svært konkrete mål. Det er så lettvint, så behagelig å si at et angrep på noen er et angrep på alle. Men akkurat som 22. juli var et angrep på Arbeiderpartiet og AUF, var 25. juni et angrep på skeive. Da er det også de skeive vi må slå ring om.

Dersom vi slår oss til ro med at det var et angrep på «alle» blir det for lett å glemme at noen trenger ekstra beskyttelse.

Aller mest beskyttelse trenger kanskje transpersoner. I hvert fall akkurat nå.

For bare to år siden offentliggjorde Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) en rapport som viste at halvparten av norske transpersoner har opplevd trakassering, og at en tredjedel har forsøkt å ta livet sitt.

Siden den gang har «transdebatten» bare blitt hardere. Jeg setter ordet i anførselstegn fordi jeg ikke liker det, og jeg liker det ikke fordi det skjuler at debatten handler om mennesker. Det er ikke en debatt om «trans», det er en debatt om transpersoner. Om deres rett til å leve livene sine som seg selv.

Debatten er visstnok «polarisert». Det skulle vel egentlig bare mangle. På den ene siden står det en utsatt minoritet som ønsker seg rettigheter. Retten til helsehjelp, retten til å få leve fritt for trusler og hets, retten til å få være seg selv. Den andre siden vil nekte dem disse rettighetene.

Det er ekko av mange av fortidens store rettighetskamper, og debatten preges sterkt av dem som mener det blir for mange rettigheter. Så langt jeg kan forstå, stikker disse hodet fram hver gang en utsatt gruppe våger å hevde seg.

Det vi anser som universelle rettigheter var en gang forbeholdt menn av en viss samfunnsklasse. Hver gang en ny gruppe ønsket seg de rettighetene ble det en kamp, og noen sa: «Hit men ikke lenger. Ok da, rettigheter til menn uten formue, men ikke til kvinner! Greit da, til kvinner. Men ikke til homofile! La gå, homofile er greit. Men ikke transpersoner!».

Rettighetsstigen skal stadig trekkes opp etter at en ny gruppe aller nådigst har fått klatre på den.

Heldigvis pleier det ikke å fungere. Det nytter å kjempe, og rettighetskamper kan gå fort når snøballen begynner å rulle. Det er tross alt ikke mer enn 14 år siden likekjønnet ekteskap ble lov i Norge. Jeg er helt sikker på at det ikke er mange tiår før vi ser på transpersoners rettigheter som like selvsagte. Jeg skulle bare ønske veien dit ikke måtte være så tung å gå.

Helt til slutt føler jeg at jeg må innrømme noe: Jeg forstår meg ikke helt på transpersoner. Jeg er en ciskjønnet, heterofil mann, som aldri har vært i tvil eller følt meg som noe annet. Jeg er også akkurat gammel nok (eller isolert nok i oppveksten?) til å ikke ta transpersoners eksistens for gitt. Homofili har vært normalisert så lenge jeg kan huske, det har ikke kjønnsinkongruens. Jeg forstår ikke hvordan det er å være transperson. Jeg forstår verken man føler seg eller hvordan man egentlig blir møtt av samfunnet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i denne manglende forståelsen.

Men selv om jeg ikke forstår alt om transpersoner, så vet jeg én ting med sikkerhet: I en «debatt» med en utsatt minoritet på den ene siden, og noen som vil nekte dem grunnleggende rettigheter på den andre, så er det egentlig ikke så vanskelig å velge side.

Håper flest mulig velger likeverd, menneskerettigheter og toleranse − og stiller opp i paraden i morgen for å si fra om det!

Happy pride!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Magnus Forsberg

Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo.