Lucasevangeliet

23-åringen Lucas Braathen vil ikke mer. Utsiktene til å tjene mye penger er ikke gode nok, så etter å ha stått øverst på pallen fem ganger, er det over. Det gjelder å ha prinsipper i livet.

Det er selvsagt trist at talentfulle idrettsutøvere ikke vil mer. Og etter å ha sett pressekonferansen fredag og siden lest mye om den unge mannen, er det en hel del som forteller meg at det nok handler om mer enn penger. Han slår meg som et kunstnersinn, en som ikke føler seg hjemme i den moderne idrettens organisering.

For dette får han min fulle sympati. Det er trist og usunt med systemer som ikke har plass til annerledestenkende. Men det er nå engang striden om avtalen med Skiforbundet og rettighetene til egne bilder som får Braathen til å sette skiene i garasjen.

Den unge utøveren tar liksom en for laget, en for alle nåværende og fremtidige stjerner som ikke fritt kan melke sponsormarkedet. Ved å kaste seg på sverdet, legge egen karriere og tusenvis av treningstimer i potten, vil han tvinge Skiforbundet til å lytte. Så desperat var han. Så urimelig er avtalen landslagsløperne må underkaste seg at det er bedre ikke å stå på ski i det hele tatt.

Men den samme avtalen har gjort en uendelig lang rekke norske skistjerner til mangemillionærer. Et kjapt Google-søk presenterer meg for en fet liste på TV2.no, hentet fra ligningene for 2021. Øverst på pallen sto Johannes Thingnes Bø som hadde 9,7 millioner i lignet inntekt etter å ha vunnet det som var den sesongen. Utøvere som Tiril Eckhoff, Heidi Weng, Hans Christer Holund og Johannes Høsflot Klæbo kunne alle skilte med formuer på over ti millioner. De har til smøring under skia og vel så det, selv om man må leve under jernhælen til Skiforbundet.

Det lista ikke forteller er hva alpinstjerner som Henrik Kristoffersen og Aleksander Aamodt Kilde, som begge har vært i åpen konflikt med Skiforbundet om det samme som Braathen, tjener. De skatter til Østerrike, men TV2s eksperter tipper de ville tronet helt øverst på inntektspallen. Der ville Braathen også havnet, hadde han fortsatt.

Men det var kanskje ikke nok for Braathen som ønsker å bestemme selv hvem han vil samarbeide med i sponsormarkedet. Lovutvalget i forbundet gir han rett, men skistyret stritter imot. På prinsipielt grunnlag, for Braathens alenegang vil undergrave laget. Det vil være starten på slutten for den norske idrettsmodellen der de få stjernene er med og betaler for de mange. De med de breieste skuldra må bære tyngst også i markedsøkonomien. Det har vært ideen. Til nå.

Det som overrasker er ikke at utøvere vil bestemme mer og tjene mer, men at opinionen så unisont støtter Braathen i hans krav om mer til seg. Suksessmodellen omtales i 2023 som «landslagsmonopolet», som «gammeldags diktatur». PR-guru Hans Geelmuyden sparer ikke på klisteret: «Pampene i Skiforbundet er monsteret i denne historien».

Folk flest syns det bare er rimelig at den som er best og derfor mest attraktiv også får mest. Det er bare ren logikk i høyresamfunnet anno 2023. Noe annet ville da vært høyst umoderne? Nei, noen må få være likere enn andre, heter det nå, hvis det skal være mulig å drive noe så rått som toppidrett (− eller aksjeinvesteringer). Pussig da at Norge − med den norske idrettsmodellen Braathen nå utfordrer som fundament − har blitt og stadig er verdens beste ski- og idrettsnasjon.

Det er sosialdemokratiets idé, fellesskapet og kollektivets rolle som det nå kjempes om i (Ski-)Norge. Norske milliardærer drar til Sveits når de ikke får vilja si, norske idrettsfolk legger opp. Skistyret har store spørsmål, større enn idretten, å ta stilling til. Det må ikke gi etter for den sterkestes rett. Lucas Braathen kan ikke få siste ord. Selv om han «kunne blitt den største skistjernen noensinne, med alt det hadde skapt av positive ringvirkninger, oppmerksomhet og kroner inn i kassen både her og der. I stedet er alt skuslet bort», som VGs fortvilte sportskommentator uttrykte det.

Les flere kommentarer av Lars West Johnsen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Lars West Johnsen

Sjefredaktør (konst.)