Lokal mat, liksom

«Lokalt» foran ethvert mattilbud er blitt et løfte om kvalitet. Epler fra Hjelmeland, lam fra Utstein Kloster, salat fra Brimse og tomater fra Finnøy er løfter om kvalitet – enten det er Sven Erik Renaa eller hjemmekokken som står over grytene. I Stavanger-valgkampens opphetede debatt om skolemat kom det kraftige innvendinger mot mangelen på både kjøtt og fisk fra lokale fjøs og merder. Nå viser det seg at lokal mat på lokale skoler og sykehjem er lettere sagt enn gjort, spesielt fordi anbudsregler bremser råvarenes ferd fra åker til bord.

Lokalpolitikernes krav om lokalmat til kommunal servering er prisverdig. Vi bor og spiser i en region med de beste forutsetningene for å dyrke grønnsaker og fôre opp småfe og storfe – og hensynet til kvalitet, miljø og bøndene taler for å handle lokalt der vi kan. Dessverre stanger de lokal-logiske argumentene mot både anbudsregler og organiseringen av matindustrien. Offentlige anskaffelser er naturligvis regulert, og som det framgår i en artikkel i RA onsdag er det ikke lov å ha lokalmat som krav. Regler for anskaffelser er knyttet opp til EU-krav om fri flyt av varer, og da blir det ikke lov å diskriminere produsenter ut fra opprinnelsessted eller land. Dermed er det ikke lov å si at poteter fra Randaberg settes foran poteter fra Kypros i køen.

Regelverket skal sikre friest mulig konkurranse, men er på flere måter lite oppdatert. I en verden der vi må unngå å sprenge CO2-regnskapene ved å transportere mat unødvendig, bør miljøkrav vektes langt tyngre. Det lokale håpet ligger i å utnytte de mulighetene som finnes ved innkjøp, slik Trøndelag fylkeskommune har greid. I dag kjøper for eksempel Stavanger kommune råvarer fra leverandørene, ikke direkte fra produsentene. Ved å sette opp tidsbegrensede anbud på råvarer vil de små og lokale produsentene også få mulighet til å levere mat direkte til kommunen, slik det pekes på i kommunedirektørens utredning. Stavanger samarbeider med nabokommunene om innkjøp, og det bør stå høyt på de nyvalgte ordførernes timeplan å diskutere hva som kan gjøres for å handle mer lokalt og å bidra til lavere klimagassutslipp og redusere matsvinn. En annen metode for kommunale innkjøpere er å legge inn krav til kvalitet på råstoff, ved for eksempel å bruke mengde tilsatt sukker eller fiskeråstoff som vilkår.

Målet om 50 prosent lokalprodusert mat bør være oppnåelig her vi er plassert i Norges matfat. Kommunedirektøren peker selv på behovet for å øke den matfaglige kompetansen i kommunen, for i dag er innkjøp og produksjon spredt på ulike områder. Å samle den kommunale kokkekompetansen vil nok bidra til mindre søl, bedre mat på skoler, SFO-er og sykehjem – i tillegg til opplagte gevinster for miljøet og de lokale bøndene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis