Lengst framme i frontlinjen

Det er så mange av dem. Noen av dem kjenner vi, de fleste ikke.

Det er Masih Alinejad. Hun med det flagrende håret som roper ut mot det iranske presteregimet, journalisten som skrev modige og kritiske tekster om den iranske regimet helt til hun måtte rømme landet i 2009, 33 år gammel. Nå driver hun organisasjonen My Stealthy Freedom, Min hemmelige frihet, fra USA og Storbritannia.

Regimet straffer Alinejad med å fengsle og plage familien hennes som fortsatt er i Iran. Men hun gir seg ikke. Masih Alinejad slåss hver eneste dag mot presteskapet og ufriheten i hjemlandet sitt.

Og Mahsa Amini, som bare ble 22 år gammel. Det var hennes død som satte i gang de voldsomme protestene i Iran i fjor høst, som endte med et regime i enda større unåde internasjonalt, titusener av fengslede, tusenvis skadde og rundt 500 døde, flere av dem henrettet for protester.

Mahsa Amini ble tatt av moralpolitiet fordi hun etter sigende viste for mye hår under hijaben. Ifølge vitner ble hun slått og banket helseløs av moralpolitiet. Hun døde av skadene.

Det er selvsagt også Shirin Ebadi, nobelprisvinneren fra 2003, nøyaktig 20 år tilbake i tid. Juristen og menneskerettighetsforkjemperen Ebadi var – er – en sterk stemme for barn og kvinners rettigheter i Iran, og for demokrati. Den praktiserende muslimen fikk fredsprisen for sin innsats for den demokratiske reformbevegelsen – og for å dempe spenningene mellom vesten og den muslimske verden.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hun måtte rømme hjemlandet i 2009, og har siden vært en aktiv stemme fra London. Ebadi har vært kåret til en av verdens mektigste kvinner, men selv ikke det var nok til å få regimet til å rakne. Heller ikke fredsprisen til Ebadi ga reformbevegelsen nok luft under vingene og kraft i frasparket til at reformbevegelsen klarte å vinne særlig terreng, og spenningene mellom øst og vest forble uforløste.

Likevel prøver Nobelkomiteen igjen. Vi kan jo liksom ikke annet enn å håpe og tro.

Årets vinner er enda en i denne tilsynelatende endeløse rekken av sterke, modige kvinner fra Iran. Narges Mohammadi har tatt opp tråden fra Ebadis arbeid. Hun har betalt en høy pris for sitt arbeid mot kvinneundertrykkelse og kampen for menneskerettigheter i Iran.

Årets fredsprismottaker har vært arrestert flere ganger siden hun første gang ble buret inne i 1998. Hun er til sammen dømt til 31 år i fengsel – og 154 piskeslag, for slik driver det religiøse foregangslandet Iran.

Familien til Narges Mohammadi bor i Frankrike. Selv kommer hun ikke til Oslo for å motta fredsprisen og anerkjennelsen for et liv i kamp i helga. Hun sitter fengslet i Teheran, der hun nylig måtte legges inn på sykehus etter en sultestreik.

Det er selvsagt tusenvis andre i denne navnløse iranske hæren av kvinner. Modige mennesker som reiser seg og roper ut, og som av og til har verdens støtte, eller det minste oppmerksomhet.

Iran er et stort land, og et viktig land. Det bor 80 millioner mennesker der. Etter revolusjonen i 1979 styres landet av presteskapet, og i henhold til konservative islamske regler. Det innebærer blant annet undertrykkelse av kvinner fordi de er kvinner.

Iran er på mange måter det viktigste landet i Midtøsten. Iran støtter islamistiske opprørsbevegelser i regionen og har sitt fingeravtrykk på mye av det som skjer. Landet som sender droner til Vladimir Putins krig i Ukraina og bevæpner mange av dem som kanskje helst ikke burde ha våpen.

Og som har en økonomi som er i ferd med å knele under trykket fra internasjonale sanksjoner og manglende dynamikk.

Landet som styres av et presteregime som beskrives som for konservativt og rigid til å reformeres, og altfor brutalt til å knekke sammen. Hvis kvinner er astronauter og fremragende forskere utenfor landets grenser, men ikke får lov til å gå på fotballkamp i hjemlandet.

Likevel står de opp mot presteskapet, sammen og alene, alle de modige kvinnene – og mennene, selvsagt, og alle andre. Det er mange som er modige i Iran, men selve bildet av opprøret er dette: Damene som nekter å gi seg, og uttrykket «Kvinne. Liv. Frihet».

Fredsprisen er en anerkjennelse og hyllest for innsatsen. Det er ikke en pris som måler suksess i realpolitiske konsekvenser. Men likevel er det lov å håpe denne gangen at prisen vil bidra til at de iranske protestene vinner ytterligere terreng.

Det er trolig tvilsomt. Men vi kan ikke annet enn prøve. Og dette vet vi helt sikkert, både vi på utsiden og presteskapet og ayatollaen selv: En dag faller regimet. En dag, men trolig ikke i morgen.

Og når det faller, vil det ikke minst være på grunn av disse iranske kvinnene.

På grunn av Masih Alinejad, Mahsa Amini, Shirin Ebadi, Narges Mohammadi og alle de tusener og enda flere andre som kjemper for demokrati og retten til å være seg selv, som fullverdig menneske. Som i helga får Nobels fredspris for kampen sin, representert ved Narges Mohammadi.

Det er kanskje ikke så mye vi kan gjøre for å hjelpe, men vi kan se disse kvinnene. Vi kan knytte neven og heve den i protest sammen med dem, og søndag kan vi tenne en fakkel og gå gjennom Oslos gater samme med dem.

Sammen med Masih, Mahsa, Shirin og Narges og alle de andre, også for de som ikke har navn og altfor ofte er uten stemme. For kvinne, liv og frihet.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator