La høstjakta begynne

Ser man på tabellen for Eliteserien kan det se ut til at den sedvanlige sjuendeplassen vår allerede er sikret. Hadde dette vært tilfelle for bare et par sesonger siden ville nok vi som stiller med et erfarent blått og rødt hjerte sagt oss ganske fornøyd med tingenes tilstand. Det å spasere gatelangs uten å ha nedrykksspøkelset hengende over skuldrene – og det allerede på sensommeren – er en uvurderlig gave for oss som har bitt neglene godt forbi neglerota i stort sett alle sesonger vi har fulgt Oslos Stolthet. Men det var da.

I disse dager holder vi dessverre med en klubb med klar visjon og godt planlagte strategier, som ledes av en trener som faktisk har evnen og kompetansen til å få ut det unike sportslige potensialet Vålerenga har i norsk fotball. Pokker heller, Fagermo. Du har gitt oss håp om noe større.

Derfor er ingen fornøyd med dagens sjuendeplass. Før sesongen hadde vi ambisjoner og tilnærmet krav om edelt metall. Nå er høstjakta i Eliteserien i gang og vi har ikke på ingen måtte lempa på krava, men hvordan skal vi nå målene våre?

Bortekampen mot Tromsø virket på mange måter som en ny sesongstart. Vi fikk noen glimt av hva som ligger i laget, men for det meste virket det hele nervøst og upresist. Riktignok manglet vi flere sentrale spillere som enten hadde skader, var suspenderte, eller solgt. I tillegg har ikke de nye spillerne som har kommet inn rukket å bygge opp relasjoner til sine nye lagkamerater. Ja, også er Alfheim en forferdelig bane å spille på, der det kan se ut som banemannskapet har så lite grønne fingre at de imponerende nok har klart å drepe kunstgresset der oppe. Likevel stiller vi krav til dette Vålerenga-laget om at de takler denne typen utfordringer. Vi er tross alt Vålerenga anno nå.

Heldigvis er Vålerenga et typisk høstlag. For det meste har det betydd at vi har slitt nede i sumpa hele våren, for så å redde plassen takket være overraskende godt spill på høsten. Nå håper jeg det betyr at gutta overbeviser så sterkt denne høsten at vi sikrer ny medalje og nye eventyr utenfor landegrensene neste sesong. Det er jo der vi hører hjemme. I toppen av hjemlig serie og på tokt i Europa. Ser vi på stallen har vi alle muligheter til en god høst.

Våre nye spillere virker svært spennende. Leonard Zota på venstrebacken ser ut til å tilføre mer aggressivitet på vår venstre side. Nicolaj Thomsen kommer nok mer til sin rett på midtbanen. Albin Mörfelt trenger nok litt tid på å bygge opp relasjonene med sine medspillere, og har jo en liten oppoverbakke foran seg når det ser ut til at han skal erstatte Aron Dønnum. Spillerne vi hadde i troppen skal vi heller ikke glemme. I buret har Kjetil Haug allerede trygget oss i at vi ikke kommer til å savne Klaesson altfor mye. Brage Skaret ser allerede ut som en fullgod erstatter dersom Ivan Näsberg eller Jonathan Tollås Nation melder forfall.

Seedy Jatta er helt i vannskorpa på å få ut noen av ekstremferdighetene han helt tydelig innehar. Jacob Emile Dicko Eng er fortsatt bare 16 år og viser en tøffhet på banen de fleste 30-åringer i Eliteserien burde lære av. Henrik Udahl skulle bare være reservespissen vår, men har levert et målsnitt de fleste spisser vil misunne ham. Og nå som Dønnum har dratt vil vi nok se at ambisiøse spillere som Osame Sahraoui og Odin Thiago Holm vil ta mye mer kreativt ansvar. Ikke at de var så dårlige på det fra før av, altså.

Men med fare for å «jinxe» det hele. Det som kanskje lover best for høsten så jeg i det lille innhoppet Vidar Örn Kjartansson hadde i Tromsø. I mine øyne virket det som han har fått kropp og hode på plass igjen, og kanskje litt hevngjerrighet i bonus etter den skuffende vårsesongen. Dersom Ørnen flyr igjen, har vi igjen Norges farligste angrep.

Dermed erklærer jeg høstjakta for åpnet. Ut og jakte poeng, Vålerenga.