Kristelig Folkepartis dødsdans

I sine beste stunder har KrF greid å leve opp til den siste delen av navnet sitt og vært et folkeparti. Under både Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland maktet KrF å gjøre politikken såpass bred og porten for å komme inn så høy, at det var mulig å trekke til seg større velgerskarer.

Under Kjell Ingolf Ropstad er politikken smal, takhøyden lav og KrF langt mer kristelig enn folkelig.

Målingen Norstat har gjort for Vårt Land i november viser katastrofale 2,9 prosent for KrF og enda verre 2 prosent for Venstre.

KrF vil bare få inn Olaug Bollestad på Stortinget med slike tall, og nesten enda mer oppsiktsvekkende er det å se hvem partiet lekker til. 10.000 KrF-velgere har gått til Sp siden forrige valg, 4000 til Ap og 3000 til Høyre. Det må være skremmende for KrF etter Hareide å se at partiet har lekket hele 17.000 velgere til Miljøpartiet De Grønne.

KrF og Venstre lever side om side under sperregrensen, mens tidligere sentrumskamerat Sp for tiden er landets nest største. Venstres lidelser er også sammensatte, men der i gården er nok diagnosen såpass enkel som regjeringssamarbeid med Frp.

Avviket fra tidligere løfter om Frp-samarbeid og Miljøpartiet De Grønnes suksess vil kreve exit av regjering, samtidig som all erfaring tilsier at MDG vil krympe etter hvert som makt og ansvar tærer på. Venstre har stått i tilsvarende stormer før, men KrFs dyrking av kristenkonservatisme og sistegangsvelgerne minner stygt om en dødsdans.

Ropstads angrep på MDG og miljøbevegelsen som trussel mot det kristne menneskesynet og oppfatningen om at det ikke er nødvendig med forbud mot homoterapi, viser en hang til å dyrke marginalstandpunkter som kun en liten del av kristenfolket deler.

Hvis Ropstad fortsetter å fri til velgere i landskapet mellom KrF, Partiet De Kristne og Frp, leder han ikke lenger et «folkeparti», men en politisk kuriositet.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis