Klassisk krangel om fattige barn

I et land og i en by der de fleste har det svært godt, skjærer det i øynene å lese fattigdomstallene Bufdir nylig har offentliggjort. 11,7 prosent av alle barn i Norge vokste opp i en familie med vedvarende lavinntekt i pandemiåret 2020 – året de siste tallene er hentet fra. Vedvarende lavinntekt innebærer at en familie har tjent under 60 prosent av medianinntekten i Norge i løpet av de siste tre årene. I Stavanger levde 9,9 prosent av barna under slike forhold i 2019, mens antallet steg til 10,4 prosent i 2020. Storhaug og Hillevåg er de kommunedelene som har størst andel familier med lave inntekter. 15,1 prosent for Storhaugs del, 12,2 prosent i Hillevåg – som har hatt den største økningen. Innvandring og boligstruktur med mange kommunale boliger, er to åpenbare årsaker. Hvordan fattigdommen skal bekjempes, er ikke like åpenbart.

Flertallspartiene satte barn og familier øverst på dette må gjøres-listen da de tok over makten i Stavanger i 2019. Gratis skolemat, reduserte SFO-priser for 2. til 4. trinn og gratis for førsteklassingene og slutt på avkorting av barnetrygd for familier på sosialhjelp, er noen av grepene som er gjennomført i Kari Nessa Nordtuns ordfører-tid. Ordningene er universelle og gjelder alle barnefamilier, enten foreldrene har millionlønninger eller er i lavinntekt-gruppen. Eirik Faret Sakariassen (SV), leder av kommunalstyret for oppvekst og utdanning, vil utvide ordningene i neste periode – og advarer mot at høyresiden kan komme til å reversere de utjevnende tiltakene hvis de kommer til makten.

Uenigheten om hvorvidt universelle tiltak er best eller om behovsprøving er det klokeste, er en klassiker i debatten om velferdssamfunnet. Etter krigen var Ap og ikke minst sosialminister Sven Oftedal fra Stavanger, særdeles opptatt av å innføre velferd for alle. Offentlige almisser delt ut til verdige trengende tilhørte mellomkrigstidens traumer – i Stavanger eksemplifisert ved forsorgsinspektør Sara Berge. Venstresidens holdning har vært at velferdstiltak er en rettighet, og fra den kanten har behovsprøving vært oppfattet som undergraving av velferdsstaten og hjelp basert på veldedighet. Høyresidens argument går på treffsikkerhet og kostnader, noe Høyres ordførerkandidat Sissel Knutsen Hegdal viser til i torsdagens RA.

2020-tallene fra Bufdir og en pandemi gjør det umulig å mene noe om hvorvidt Ap, SV og de andre flertallspartiene som overtok styringen i 2019, har truffet med sin kamp mot barnefattigdom. Dét er for tidlig, men en lang rekke av tiltak og tilbud om kulturskole og svømmeopplæring treffer ikke nødvendigvis gruppene som behøver det mest. Det gjør derimot tiltak som gir en inntekt å leve av.

Velferdsrettigheter bør i størst mulig grad være universelle – ikke minst fordi tiltak for alle henger så nøye sammen med at alle skal betale skatt.