Kampen om den siste olje

Klimatoppmøtet i Glasgow minner oss på at målet om maksimalt 1,5 grader oppvarming av kloden må styre all menneskelig aktivitet framover. Som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide så inderlig godt vet er det lett å snakke om mål; det er noe helt annet å utføre tiltakene for å nå målene. Bedre enn de fleste vet sosialdemokratene Støre og Barth Eide at veien til målet er brolagt – ikke med absolutter, ultimativer og nei-rop – men med kompromisser og lytteevne. Nettopp denne evnen til å lytte til motpartens argumenter er ett av miljøbevegelsens problemer, noe ikke minst Miljøpartiet De Grønne viste i valgkampen.

Sist uke var partinestleder Arild Hermstad på besøk i Stavanger, der han blant annet fikk høre av Daria Maria Szymaniuk. Som en av de lokale MDG-profilene har Szymaniuk sett nytten av å samarbeide med Folkeaksjonen Nei til mer bompenger, et parti som på de fleste områder står fjernt fra MDG. Nå har også Szymaniuk kritisert MDGs ultimatum i valgkampen, der landsstyret krevde stans i all oljeleting for å gå inn i samarbeider med andre partier. Kravet førte til at MDG aldri ble vurdert som mulig samarbeidspartner – de satte seg selv på gangen.

Det var Oslo-MDG-ernes kompromissløse linje som vant fram, og det var den samme linjen som bidro til å sende partiet under sperregrensen i årets stortingsvalg. Det sentrale partiapparatets manglende lytteevne ble effektivt demonstrert at fjor, da Rogaland MDG ville fjerne sluttdatoen for oljeproduksjon. Sandnes- og fylkestingspolitikeren Erlend Kristensen prøvde før stortingsvalget i 2017 å reservere seg mot sluttdato, men fikk ikke lov. Spørsmålet om å være ren og rank i meningene, eller eventuelt å inngå noen kompromisser for i det minste å få gjennomført noe av politikken sin, er et dilemma som rir flere enn partier som er i nærheten av makt. Nå skal MDG granske sitt eget valghavari, og det kan være et godt tegn at partitoppene lytter til mer kompromissvillige krefter innen eget parti.

Frederic Hauge har siden 1980-tallet vært kompromissløs i klima- og miljøkampen, men i motsetning til mange andre i miljøbevegelsen har Bellona-frontfiguren vært opptatt av å peke på alternativer. Hauge ser at det må letes fram kompromisser, bygges bruer mellom fossil og fornybar – noe som kan gjøres via teknologiske løsninger som karbonfangst- og lagring og naturgass brukt til hydrogen. For Hauge er bruken av naturgass i hvert fall en kortsiktig løsning for å få til hydrogenproduksjon, noe som kan være viktig for å unngå å bruke enorme landarealer til vindturbiner.

Det er god grunn til å være nøktern pessimist før klimatoppmøtet COP26 i Glasgow. Det eventuelle håpet ligger i at det må kompromisses i en klimakamp der det ikke er vinnere og tapere, men kun tapere hvis ikke politikerne kommer fram til resultater.