Jeg betaler for fotball, men vi får se hvor lenge jeg gidder

Når skal det ende? Når skal fotballen sette ned foten og stanse den utbredte sportsvaskingen som foregår? Når skal rike skurker fra oljerike stater med lav moral få nei når de legger inn bud på fotballklubber? Penger betyr alt her i verden. Få steder er det mer tydelig enn i fotballen og da særlig i engelske Premier League.

Manchester City er avslørt som juksemakere i Premier League, men det gjenstår å se om de får en straff for omfattende økonomisk triksing. Mange nevner poengtrekk. En bot vil eierne knapt merke. Nedrykk? Stadig flere tenker tanken.

Men om City får såpass med poengtrekk at de ikke kvalifiserer seg til Champions League, eller må ned et par divisjoner, er det i grunn fansen og spillerne det går ut over. For ikke å snakke om et nedrykk, det vil svi for fansen. Eierne i Qatar kan bare bruke pengene sine på noe annet artig så lenge de og vente på at City er tilbake i toppen. Sportsvasking funker ikke så bra når du blir tatt i juks. Om et par år er alt glemt.

Mange klubber er i hendene på milliardærer rundt om. En fotballklubb er blitt leketøy for verdens aller rikeste. Men det er særlig én klubb verdens moralsk forkvaklede milliardærer sikler på: Manchester United.

Klubben er et av verdens største merkenavn og har fans over hele verden. For en som Mohammed bin Salman, Saudi-Arabias kronprins, vil et kjøp av United være en fjær i hatten vel verdt alle disse milliardene. Eller for Qatar som også er ute etter Manchester United. Emiren der, Sheikh Tamim bin Hamad al-Thani, sies å være interessert. Da kan Manchester United bli eid av Qatar. Altså landet. Fra før er jo Manchesters andre toppklubb, City, eid av De forente arabiske emirater. Fotballklubber bør forholde seg til fotballregler, mens mange av de rike eierne i Premier League heller bør forholde seg til menneskerettighetene.

Fansens favoritt til å ta over United etter den forhatte Glazer-familien er Manchester-mannen Jim Ratcliffe. Eller Sir Jim, som han jo kalles. Han blir framstilt som det fornuftige valget. Mannen som er fan av klubben og fulgt den hele livet. Men også han vil verne om sin investering, selv om han er Storbritannias rikeste mann. Han forventer selvsagt noe i retur. Og den regningen sendes til fansen. Billettene blir dyrere. Draktene koster mer.

Når en klubb er til salgs er det i grunn fansens vilje til å bruke penger på klubben som setter prisen. Eller det burde være slik. For når Manchester United prissettes til over 65 milliarder kroner er det en investering eierne vil ha tilbake. Den regningen er det fansen som må ta. Altså du og jeg.

Ikke bare er pengene som spyttes inn fra suspekte eiere skitne, de vil jo også ha noe i retur. God omtale og litt cash. For noen er nok selve vaskingen av sitt image det viktigste, flere av eierne i Premier League er i praksis nasjoner som nærmest kan trykke sine egne penger. Eller pumpe de opp fra grunnen.

Manchester Citys pengejuks viser at det må en form for regulering til. Noen har foreslått et lønnstak, som det er i amerikansk idrett. Altså at en maks andel av den totale omsetningen kan gå til lønn. Men det blir jo bare en variant av regelverket som er der i dag.

En annen variant kan være den tyske eierskapsmodellen, såkalt 50 + 1. Supporterne sitter med halvparten av stemmene pluss én – slik at de kan hindre gigantiske endringer de mener vil skade klubbene sine. En slik modell vil samtidig gjøre det litt mer trøblete å sette juks i system. Dette vil gjøre klubbene mindre attraktive for spekulering. Samtidig vil moralsk tvilsomme milliardærer og stater ikke lenger være like interesserte i å kaste penger etter klubben min. Penger jeg likevel må betale tilbake via drakter, billetter og Viaplay. Enn så lenge betaler jeg, men vi får se hvor lenge jeg gidder.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Espen Hågensen Rusdal

Desksjef i Dagsavisen.