I grenseland

Er det sant som den amerikanske journalisten David Frum skrev i et omdiskutert essay for noen år siden, at om de liberale kreftene ikke klarer å få kontroll over grensene, så vil fascismen, i en eller annen støpning, sørge for å gjøre det?

Jeg har befunnet meg på den andre siden i sommer, i Mexico. Der, under den stekende sola, i ørkenvarmen, har jeg sett mot nord, mot det store landet som senere i høst skal velge veien videre. Det amerikanske demokratiet, med sine feil og mangler, eller noe annet, noe usikkert, men ganske sikkert illevarslende?

Ved flere anledninger har jeg sett den, og jeg har krysset den, fram og tilbake. Grensa, denne streken på kartet som skiller det rike nord fra det fattigere sør. Som går på tvers av dette mytiske landskapet der apache-indianerne nektet å gi seg i kampen mot nybyggerne. Morgan Kanes rike, og Cormac McCarthys. En del av verden der spansk fungerer minst like godt som engelsk, på begge sider av skillelinja, og der alle vil ha dollar heller enn mexicanske pesos. Territoriet til helgener og banditter, ofte i en og samme skikkelse, landområdet der mennesker og narkotika går nordover og våpen og penger sørover.