Hva er det med Kongo?

Innbyggerne i Kishise og Bambo ble hakket og skutt til døde, drapene var vilkårlige og er en del av en større kampanje, het det i en rapport fra FN sist uke. Rapporten kom etter uker med rykter, påstander og benektelser, fra opprørsgruppen M23 og fra nabolandet Rwanda, som anklages for å støtte dem. Den kom også på et sårbart stadium hvor naboland forsøker å mekle i en konflikt som den seneste tiden på ny har blusset opp.

Krigen øst i Den demokratiske republikken Kongo strekker seg tilbake mer enn et kvart århundre, og har, på tross av stadige nye navn på de krigførende partene, noen gjentakende faktorer. En av dem er aktørene, så her er det på plass med en rask gjennomgang: I kjølvannet av folkemordet i nabolandet Rwanda i 1994 søkte de som hadde utført folkemordet, hutumilitsen, tilflukt i daværende Zaïre. Med seg drev de en stor gruppe hutuer. Dette førte raskt til konflikt om land. For Rwanda var det også et problem at militsene som sto bak folkemordet, så ut til å unnslippe, og i 1996 støttet de et opprør ledet av kongolesiske tutsi, banyamulenge, mot daværende diktator Mobutu Sese Seko. Flere grupper kastet seg snart med og i 1997 ble Sese Seko tvunget i eksil, og opprørerne kunne innta landets hovedstad Kinshasa. Det var da landet skiftet navn.

Under de korte månedene opprøret spredte seg fra øst til vest, holdt opprørsgruppene seg samlet under den senere presidenten, Laurent Kabila. Men snart ulmet misnøyen med Kabilas allierte, Uganda og Rwanda, som fortsatt hadde styrker i landet. Kabila valgte å demobilisere sine tidligere allierte, banyamulenge. Disse på sin side organiserte seg i et nytt opprør, fortsatt med støtte fra Rwanda. Dette var opptakten til det som har fått navnet «Afrikas første verdenskrig» i 1998. Ved utbruddet sto tropper fra tre av Kongos naboland inne i landet, Angola, Rwanda og Uganda. Senere skulle tropper fra Namibia, Tsjad, Sudan og Zimbabwe ankomme. Angola, Zimbabwe og Namibia var til stede, til støtte for Kabila, under paraplyen til den regionale Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC). I nordøst støttet Uganda lokal milits, i øst, rundt den regionale hovedstaden Goma støttet Rwanda milits utgått fra banyamulenge. Tsjad og Sudan var inne på Kabilas invitasjon, men hadde andre motiver, som vi skal la ligger i denne sammenheng.

Den andre gjentakende faktoren er kampen om ressurser. Kongo har blitt kalt en geologisk skandale, og det er særlig i øst at dette har gjort seg gjeldende. På 1960-tallet, i kjølvannet av landets selvstendighet fra Belgia, var det kobberforekomstene i det sørøstlige Katanga som inviterte til og finansierte krigen. De siste tiårene har det vært mineraler som gull, diamanter, kobolt, wolfram, litium og coltan. Flere av disse mineralene brukes i batterier til elbiler og mobiltelefoner, noe som selvsagt har gjort dem svært ettertraktet på 2000-tallet. Siden 1997 har de skiftende aktørene, både de lokale og de internasjonale i tur sikret seg kontroll over gruvene hvor disse mineralene utvinnes. Dette har både finansiert og motivert konfliktene i østre Kongo.

Formelt ble «Afrikas første verdenskrig» avsluttet med en fredsavtale i 2003. Da hadde den kostet opp mot fire millioner mennesker livet, og drevet ytterligere millioner på flukt.

I østre Kongo brøt det snart ut nye opprør, og i dag regner FN med at det er mer enn 100 forskjellige milits- og opprørsgrupper aktive i østre Kongo. Noen av disse er små og svært lokale, noen er rene foretak eller banditter. En gruppe har sverget troskap til den såkalte Islamske staten. Flere grupper målbærer helt legitime politiske krav, om rettigheter, mindre korrupsjon og land. En av de større militsgruppene er M23.

Det er altså M23 som beskyldes for å ha stått bak massakren i slutten av november i to landsbyer nord for Goma. Myndighetene i Kinshasa anklaget først gruppen for å ha drept 272 mennesker som hevn. Men sist uke kom FNs foreløpige rapport om hendelsen, den setter tallet til 131. Uansett antall drepte, det er på tide at noen gjør noe.

Akkurat hvem som ta tak, er kontroversielt. FN-styrken Monusco, som er på plass i østre Kongo med en styrke på 18.000, er lite populær. Derfor har Kongos naboland på ny begynt å snakke om å sende egne fredsbevarende tropper. Det har Kenya alt gjort. Kenya leder også an i et diplomatisk dytt for forhandlinger. Samtidig med at FN sist uke la fram sin rapport om massakrene i Kishise og Bambo pågikk det også et diplomatisk initiativ i Angolas hovedstad Luanda. Mer kontroversielt er innblandingen, og eventuelt nye tropper, fra Uganda og Rwanda.

De døde i Kishise og Bambo er en påminnelse om hvor brutal krigene i Kongo har vært og er, og hvor raskt det kan gå fryktelig galt når man ser en annen vei. Det minste omverdenen kan gjøre i året som kommer, er å følge med.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.