Kommentar
Hurra for skuffelsene!
Skuffelse hører hjemme i fotballen, men det gjør ikke sportsvasking, diktatur og slavearbeid.
Annonse
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Å være fotballsupporter er å være vant til skuffelse. For meg har fotball nesten alltid vært skuffelse. Jeg tilhører generasjonen som vokste opp med Drillos herrelandslag og deres nærmest (sett med 2022-briller) uforståelig gode resultater. Da jeg var 12 år gammel slo vi Brasil i VM. Da jeg var 14 år gammel spilte vi i vårt hittil siste mesterskap, EM i Nederland og Belgia. I ettertid burde vel selv jeg sett at det var begynnelsen på slutten. Norge slo riktignok Spania i åpningskampen, men vinnermålet der var det eneste vi scora i hele turneringa. Steffen Iversen. På en langball, selvsagt. Assist fra keeper Thomas Myhre.
Norge slo riktignok Spania i åpningskampen, men vinnermålet der var det eneste vi scora i hele turneringa.
Det var likevel nok til at jeg hadde blitt vant til at Norge kvalifiserte seg til internasjonale mesterskap. Jeg kjente ikke til noe annet. Selvsagt skulle Norge være med i turneringer, vi hadde jo vært nummer to på FIFA-rankingen! Nummer to! I verden! Vi hadde til og med vært det to ganger, både i 1993 og 1995!
Siden den gang har det gått 22 år, hovedsakelig med nedturer. Derfor er jeg vant til at det norske landslaget i fotball i all hovedsak er en kilde til skuffelse.
I tillegg til fraværet fra store mesterskap har vi også hatt nok av mindre, enkeltstående trøkker i trynet. Spillere som aldri leverte opp til potensialet sitt, tråkige kvalifiseringsrunder og altfor, altfor mange kamper mot middelmådig motstand som har endt 0–0.
Annonse
Å følge Norges herrelandslag i fotball har ikke vært noen dans på roser, men damelandslaget har jammen visst å diske opp med noen smeller de også.
Å følge Norges herrelandslag i fotball har ikke vært noen dans på roser, men damelandslaget har jammen visst å diske opp med noen smeller de også.
I 2017 kjørte jeg og en kompis bil natta gjennom, fra Oslo til Amsterdam, for å se damelandslaget spille EM. forventningene var høye. Norge hadde vært en relativt stor makt i kvinnefotballen i mange år, og med på laget var spissen som skulle vinne den aller første Gullballen for kvinner året etterpå. Vi gleda oss stort!
Det gikk som det måtte gå. Norge røyk ut av gruppespillet med null poeng. Ada Hegerberg scora ingen mål, men det gjorde ingen av de andre damene på landslaget heller. Skuffelsen var stor, og bilturen hjem til Oslo føltes uendelig lang. Riktignok hadde Norge havna gruppe med både Nederland og Danmark, begge årets finalister, men prestasjonene var uansett for dårlige. Noen uker etterpå trakk Hegerberg seg fra landslaget, og det skulle gå flere år før vi fikk se henne i den norske drakta igjen.
Den aller største sportslige skuffelsen jeg kan huske fra et landslag kom for bare noen dager siden. Da Norge tapte 8–0 mot England var jeg rysta. Delvis fordi vi satte en uheldig rekord, det største tapet i EMs historie, men mest fordi jeg trodde det skulle gå så mye bedre. I forkant hadde både norske og engelske fotballjournalister forespeilet oss en jevn kamp.
Annonse
Jeg trodde egentlig jeg hadde brukt opp skuffelsen min etter den kampen, men da vi røyk ut av turneringa etter en tannløs oppvisning mot Østerrike noen dager etterpå klarte jeg å finne litt til.
Alt dette er som det skal være. Å være fotballsupporter skal være minst åtti prosent nedtur. Det er bare sånn toppene blir ordentlig høye. Det har jeg akseptert. Men den moderne fotballen byr også på én type nedtur jeg ikke gidder å være med på.
I sommer skulle det egentlig vært turnering på herresida også. Verdensmesterskap. Slik ble det ikke, og årsaken er korrupsjon. I stedet får vi et VM om vinteren, bygd på døde slavearbeidere og uten garantier for tryggheten til homofile supportere. Samtidig kjøpes stadig flere av de største klubbene på herresiden opp av stater som vil bruke deres etablerte merkenavn og eksisterende supportermengder til å renvaske sine egne imager.
I stedet får vi et VM om vinteren, bygd på døde slavearbeidere og uten garantier for tryggheten til homofile supportere.
Sportsvaskingen, menneskerettighetsproblemene, de tette båndene til alskens sketchy stater, aktører og gamblingselskaper har gjort det vanskeligere å nyte herrefotballens sportslige skuffelser. I det minste uten å ty til en viss grad av rasjonalisering. Og rasjonalisering, det er vi som liker fotball gode på.
Annonse
«Jeg har jo heiet på denne klubben før disse eierne, det må jeg fortsette med.»
«Det er bedre å delta, slik at vi kan ha dialog.»
«Jeg bare spiller, legger meg ikke opp i hvor mange journalister klubbens eiere parterer.»
Med kvinnefotballen slipper vi en del av denne mentale akrobatikken. Vi kan la spillerne skuffe oss på gresset. Slik fotballgudene helst vil det.
Annonse
Inntil videre. Kvinnefotballen har hatt eventyrlig vekst de siste årene. Dette EM slo den gamle publikumsrekorden for europamesterskap allerede i gruppespillet. Det er nok bare et tidsspørsmål før pengene blir store nok til at de samme problemene som plager herrefotballen også inntar kvinnesporten.
Men heldigvis er det ikke ennå. Når damefotballen skuffer oss nå er det på grunn av dårlig fotballspill, ikke dårlige mennesker.
Derfor gleder jeg meg til finalen i fotball-EM i i overmorgen. Jeg gleder meg til å bade i skuffelsen av at Norge ikke er med, og at vi kunne gjort det så utrolig mye bedre i dette mesterskapet. I god fotballtradisjon håper jeg England taper finalen. På straffespark.
Jeg blir nok skuffa.
Annonse
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo.
