Høyt spill om Oslo Nye Teater

Byrådet i Oslo er i ferd med å sage av en av de siste skrøpelige kulturgreinene de fortsatt sitter på. Det er ikke hvilken som helst grein. For noen er Oslo Nye Teater bare en fasade det hastes forbi. Kanskje kastes det et blikk på Aud Schønemann der hun står vakt i bronse, som en folkekjær påminnelse om hvilken rolle dette teateret har spilt i både gode og vonde dager. Nå går teateret selv gjennom noen virkelig vonde, og det uten at eieren, Oslo kommune, skjønner den egentlige verdien bak denne evig omstridte budsjettposten.

Det er ikke første gangen nedleggingsspøkelset viser seg i Rosenkrantz’ gate. Men aldri før har en eier vist en så åpenlys uvilje til å redde teateret, og samtidig så stor iver etter å radbrekke en av byens fremste kulturinstitusjoner. Om 1980-tallet en god stund ha vært tilbake i mote- og underholdningsbildet, var det ikke akkurat på denne terskelen at vi så for at jappetiden skulle returnere og ringe med klokkene av full kraft.

Centralteatret og Thon