Helgheim og de fattige barna

For å gjøre dette forståelig for eventuelle nye lesere: I min faste «God fredag»-spalte sist uke delte jeg personlige erfaringer med å vokse opp på grensen av det som nå regnes som barnefattigdom. Mitt hovedpoeng var at jeg tror det er vanskeligere å vokse opp i dagens rike, vellykkede Norge som et barn som aldri har vært i utlandet og som går i hjemmesydde klær enn det var for meg for 40 år siden.

Spalten tok utgangspunkt i Maria Laviks bok «Vi, dei fattige» og en reportasje i Dagsavisen, «Fattig i et rikt land», med noen av de samme historiene og kildene. Vi fortalte om noen av de barna som lever under fattigdomsgrensen, og deretter ba vi de politiske partiene om svar på hva de vil gjøre for å løse barnefattigdom. Samtlige partier, bortsett fra ett, kom opp med politiske tiltak på hva man kan gjøre for å gjøre det bedre for de fattige. Frp pekte i stedet på en løsning som vil forbedre den norske fattigdomsstatistikken. For meg blir det noe annet.

Jon Helgheim skrev til oss at barnefattigdom er et importert problem som stoppes ved å stanse innvandringen. I min «God fredag»-spalte karakteriserte jeg Helgheims svar som trist og brutalt. Hvorfor? Fordi de fattige i vår reportasje ikke fikk noe svar fra Frp på hvordan partiet ville løse deres problemer. Dette falt tydelig Helgheim tungt for brystet.

«Jeg kommer ikke til å slutte å «ødelegge» innvandringsdebatten med faktaopplysninger», skriver Frp-politikeren i et tilsvar til min «God fredag»-spalte. At han nok en gang vrir en sak om fattige barn om til innvandringsdebatt, får være hans sak. Det krever imidlertid en presisering fra min side når Helgheim deretter skaper et etterlatt inntrykk som slett ikke stemmer om at hans «faktaopplysninger» er noe jeg som Dagsavisen-redaktør forsøker å skjule eller benekte. Det var tre faktaopplysninger i spalten min: At 115.000 norske barn vokser opp i fattigdom, at prosentandelen er mer enn tredoblet siden 2001, og at fattigdom i Norge i hovedsak øker på grunn av innvandring til verdens rikeste land.

Så er det riktig at jeg brukte mesteparten av min spalte til å vise sympati for de barna som vokser opp med minst i samfunnet vårt mens Helgheim heller vil dreie debatten over fra de fattigste til en generell samtale om innvandring. Faktagrunnlaget for samtalen er vi likevel ikke uenige om, og det er på grensen til uredelig å skape et annerledes inntrykk, slik Helgheim bruker sitt tilsvar til.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen