Hatet mot demokratiet

Hvorfor påpeker jeg noe så opplagt i ingressen over? Fordi altfor ofte starter og slutter diskusjonene om ekstremisme med at vi må skape mer inkluderende samfunn, slik at ingen faller utenfor. Men det er for enkelt.

I forrige uke ble Ekstremismekommisjonens arbeid lagt fram. Kommisjonen var et initiativ fra AUF, som selv var det sentrale målet for terrorangrepet 22. juli 2011. Arbeidet til kommisjonen er et viktig bidrag til å gjøre oss klokere, og bedre i stand til å forebygge og bekjempe voldelig ekstremisme.

Kommisjonen viser at det er ulike veier inn til et ekstremistisk miljø, uansett om det er høyreekstremisme eller voldelig islamisme.

Det er ikke bare dårlige levekår og mangel på tilhørighet som gjør at noen er villig til å begå politisk motivert vold. Den dypt smertefulle erkjennelsen til den moderate majoritet må også være at noen ganger begås denne volden fordi gjerningspersonen er hellig overbevist om at det er riktig. De ledende personlighetene kan også være ressurssterke, beleste, og tilsynelatende velfungerende. Hvis slike typer ender opp med å begå vold, eller sette andre i stand til å gjøre det, angrer de sjelden i ettertid. De er ofte også vanskelige å «avradikalisere», altså å få ut av det ekstreme tankesettet.

Det kan være krevende for et demokratisk samfunn å ta ordentlig innover seg: At enkelte som vokser opp midt iblant oss, likevel kan legge demokratiet som styresett for hat, og ville gjøre alt de kan for å rive det ned.

Selvsagt er det også slik at de som mangler fotfeste ellers i samfunnet lett kan la seg rekruttere inn i et ekstremt miljø. Uten jobb, utdanning, nettverk eller en familie som stiller opp, er unge mennesker sårbare for å bli lokket inn i et miljø der brorskapet står sterkt. Der får du endelig noen som stiller opp for deg og har ryggen din.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Andre kan også bli dratt inn i et ekstremt miljø under forestillinger om å kunne bli en moderne helt. De får gjerne være med på å trene på kampteknikker og legge semi-militære strategier for den motstanderen de planlegger å bekjempe.

Når motivasjonen bak de individuelle årsakene til at noen blir voldelige ekstremister er så ulike, trenger vi en bred palett av tiltak for å avverge fremveksten av det. Noen tiltak er forholdsvis enkle å diskutere, nemlig de som gir fotfeste og tilhørighet: Utdanning, jobb og fritidsaktiviteter. Tiltakene mot de ekstreme tankesettene er vanskeligere.

Les også: Jo Moen Bredeveien skriver om kraft og kraftløshet i Statkraft

Rent demokratisk er det også slik at det er innenfor ytringsfriheten å sterkt argumentere for at demokratiet er uegnet. Det ulovlige er å true med og oppfordre til vold, eller å begå voldshandlinger. Dette vet de karismatiske ideologene. Ofte er de mestre i nettopp å ytre seg slik at de ikke begår noen lovovertredelser. De egger og oppildner til sammenstøt, men på en slik måte at det fortsatt ligger innenfor kjerneområdet som ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven skal beskytte, nemlig de politiske ytringene. De kommer med antydninger, og bruker symboler og metaforer som neppe får dem felt i en rettssak, fordi utsagnene er for diffuses til å være straffbare, men som blir forstått av deres eget miljø.

I PSTs ugraderte trusselvurdering for 2024 advares vi blant annet mot den ideologiske retningen «akselerasjonisme». Dette er ideen om at en såkalt «rasekrig» er nært forestående, og at det derfor haster å fremskynde konfrontasjonene som kan føre til samfunnskollaps – mens den «hvite rase» fortsatt er i flertall. Gjennom provokative handlinger, desinformasjon og vold ønsker noen krefter å destabilisere samfunnet. PST påpeker også at det har vært flere gjerningspersoner i Vesten de siste årene som ser ut til å ha vært inspirert av nettopp dette tankegodset. De omtaler det som «en særlig potent trussel».

Her må vi ikke være naive. Dette er en av våre virkelig store utfordringer: Hvordan bekjempe holdningene som ytres på en tilsynelatende politisk legitim måte, for å oppnå et voldelig formål?

Justispolitisk gir det oss vanskelige avveininger knyttet til politi og sikkerhetstjenestes hjemmelsgrunnlag for å forebygge, avverge og bekjempe. Det er lett å trå feil, og ende opp med å undergrave rettsstatsprinsipper fra innsida. Det har vi også sett i enkelte andre land som har vedtatt vidtrekkende terrorlovgivninger, som svekker borgernes rett til personvern og ytringsfrihet.

Men noe bør være enkelt: For eksempel å følge opp anbefalingene etter fjorårets evaluering av politiets radikaliseringskontaktordning. Dette er noen av dem som tidlig identifiserer personer og miljøer med ekstremistiske trekk, og kan bidra med forebygging. Ordningen ble etablert for over 10 år siden, med formål om at alle politidistrikt skulle ha en koordinator med spisskompetanse på feltet. Evalueringen viste at man ikke har gitt klare nok føringer på hva koordinatoren egentlig skal gjøre. Det er fortsatt uklart hva politiets rolle og oppgaver er i forebyggingsarbeidet, og hvordan ansvaret er fordelt mellom dem, PST og kommunene.

Les også: Habilitetsprosessen buklandet i partipolitisk spill og brannstiftelse, skriver Lars West Johnsen

Ekstremismekommisjonen skriver rett ut at nasjonale myndigheter må ta «tydelig ansvar for å gi forebyggingen av voldelig ekstremisme nødvendig rammeverk og prioritering».

I et større perspektiv må vi også arbeide for å svekke rekrutteringsgrunnlaget til de ekstreme ideologene ved å legge vekt på å ha en demokratisk offentlighet, basert på respekt for fakta og evne til kritisk tenkning. Det er nødvendig å trene opp vår egen evne til å skille faktaopplysninger fra meningsytringer, for å være mindre sårbare for konspirasjonsteorier – fordi dette ofte er selve agnet inn i ekstreme tankesett.

Nettopp dette er kanskje den vanskeligste oppgaven: Å legge til rette for at alle kan ha sine egne meninger, men samtidig sørge for at det ikke vokser fram miljøer som opererer med sine egne påståtte fakta.

Les også: Det finnes fortsatt krefter som vil kutte i sykelønna

Hadia Tajik (DA)

Stortingsrepresentant (Ap), tidligere statsråd