Håpløst om scenenekt

Lederen er oppdatert etter Klaus Mohns opptreden på det aktuelle møtet.

Klimaendringene er en alvorlig trussel mot vår sivilisasjon. Dersom ikke utslippene kuttes drastisk de neste årene, vil vi oppleve en oppvarming som fører til naturødeleggelser og menneskelig lidelse på et nivå det er umulig å forestille seg fullt ut.

Dette er ikke en teori. Det er et vitenskapelig faktum. Verdens ledende forskere er enige om at klimaet endrer seg, og at denne oppvarmingen skyldes menneskelig aktivitet, nærmere bestemt utslipp av CO2 og andre klimagasser. Spørsmålet er ikke hvorvidt dette er sant, men hva vi må gjøre for å begrense utslippene og skadene mest mulig.

Et bittelite mindretall vil ikke tro på denne vitenskapen. På samme måte som vaksinefornektere ikke tror på moderne medisin, eller kreasjonister nekter å tro på evolusjonslæren, tror klimafornektere at det ikke er noen sammenheng mellom menneskelig aktivitet og en varmere klode. Enkelte av dem tror ikke en gang at klimaet er i endring, og flere har hatt en lei tendens til å hetse og sjikanere forskere og journalister som ikke deler deres forvrengte oppfatninger.

Tirsdag arrangerte dette miljøet et møte på Universitetet i Stavanger. Det er forståelig at de ønsket seg et sånt sted for sitt evenement. Ved å iføre seg et slør av akademia og forskning, kan de framstå som troverdige. Rektor ved universitetet, Klaus Mohn, var invitert til å delta på møtet, der klimafornekterne skulle lansere et nytt tidsskrift. Mohn var naiv nok til å takke ja.

Nå brukte rektor Mohn taletida si både godt og klokt, og hans måte å benytte anledningen på var elegant. «Klimarealistene stiller seg på tvers av det meste UiS står for», sa han fra talestolen. Om klimafornekternes publisistiske ambisjoner sa han: «Hvis dere vil ha et par råd på veien fra meg, så må det bli at dere definerer tidsskriftet som et medlemsskrift, og legger bort de vitenskapelige pretensjonene». Noe annet var heller ikke å forvente. Ingen regnet med at han ville applaudere klimafornekterne.

Vi mener likevel at universitetsrektorens begrunnelse for å stille opp er interessant og prinsipielt beklagelig. Begrepsbruken er viktig. «Hadde jeg takket nei, ville jeg blitt beskyldt for å være feig, for å utøve scenenekt eller til og med for å drive med sensur», har Mohn forklart til nettstedet Khrono. Dette er logikk på Erasmus Montanus-nivå. Nei, det er ikke feigt av en akademiker å ta tydelig avstand fra kunnskapsfornektelse. Nei, det er ikke scenenekt å la være å delta på et arrangement man ikke står inne for. Nei, det er ikke sensur å si nei til å kaste glans over et tidsskrift. Vi vil gjerne forslå et annet ord for dette enn de tre Mohn har valgt seg: Integritet.

Mohn roter det ytterligere til når han forsøker å gjøre dette til en diskusjon om ytringsfrihet. Ingen har nektet klimarealistene å ytre seg. Denne saken dreier seg om hvorvidt det er akademisk redelig å gi legitimitet til vitenskapsfornektere. Når en universitetsrektor mener at det er feigt, sensur, scenenekt og en begrensning av ytringsfriheten å ikke gjøre det, skaper han i realiteten et press på kolleger og ansatte om at de forventes å stille opp på useriøse arrangementer.

Dette mener vi er elementært: Å la være å delta på noe, er ikke sensur. Å si nei til å stå på en scene, er ikke det samme som å nekte andre å stå på den. Å holde seg unna et arrangement, er ikke et angrep på ytringsfriheten. Som altså heter ytringsfriheten, ikke ytringsforpliktelsen.