Håp i tunellen

Nyliberal politikk, økonomi og ideologi har herjet verden i snart fem tiår. I denne varianten av sen-kapitalismen er vekst og mer marked et mål i seg selv, mens fordeling og demokrati blir irriterende objekter som kommer i veien for privat frihet til å bli så rik som mulig, koste hva de koste vil av begge deler. Det er vi vanlige folk som har betalt prisen: Mer av alt til de rikeste, mindre av alt til oss, og for å toppe det hele, autoritære krefter og personer løftet frem av verdens rikeste, fordi de kan, når demokratiet demonteres foran nesen vår og overlater makten til pengene. Folk som har alt å tjene på at makt og penger ikke fordeles, slik det i natur gjør i demokratier.

Nyliberalismen tok, og nyliberalismen ga oss noe. Dette for eksempel:

Ødelagt natur, knuste velferdsstater, privatiserte eller todelte helsevesen, groteske økonomiske ulikheter mellom folk, enorme gjeldsbyrder hos mange på grunn av boligmarkeder i fri dressur. Nyliberalismen ga oss også manglende tro på at politikken, via staten, kommunen og utslitte byråkrater, kan ordne opp i livene våre. Det kan stat, kommune og utslitte byråkrater sjelden gjøre, når den nyliberale nedskjæringspolitikken ovenfra med viten og politisk vilje skjærer ned på budsjetter, lønninger, antall ansatte og lokale velferdstilbud.