Han forandret vår verden

Om du levde og hadde de kognitive evnene dine sånn noenlunde intakt på 1980-tallet, vil navnet Mikhail Gorbatsjov vekke sterke politiske minner – og følelser. Han forandret vår verden for alltid. Tirsdag kveld døde han, 91 år gammel.

Leonid Bresjnev styrte Sovjetunionen fra 1964 til han døde i 1982. Da overtok Jurij Andropov. Han døde i 1984. Konstantin Tsjernenko fulgte etter. Han døde i 1985, og vi fikk en stadig sterkere følelse av at Sovjet var et stivnet og farlig land, at det forandres aldeles intet i alle dager, dømt til å bli styrt av døende, gamle menn.

Så kom Mikhail Gorbatsjov. Rene ungdommen med sine 54 år. På VGs forside 12. mars 1985 ble han introdusert med adjektiver som utadvendt, intellektuell, sjarmerende og elskverdig. Reforminnstilt, men ikke liberal.

Det kunne bli endringer, men det ville ta lang tid, var spådommene til de som hadde greie på slikt. Likevel - det var som om det lå noe i lufta. Gorbatsjov var annerledes. Vi kunne kjenne på oss at noe var på gang.

I 1985 var det iskulde i den kalde krigen mellom Vest og Øst. Frykten for atomkrig og verdens undergang var en del av lufta vi pustet i. På skolen viste lærerne oss kart over byen vi bodde i og forklarte hvor lang tid det ville ta før vi var omgjort til aske hvis en bombe falt ned hos oss. Vi skjønte fort at det beste alternativet ville være å stå så nærme bombenedslaget som mulig. At en kjernefysisk krig ikke er noe du ønsker å leve i over tid. Bare akkurat lenge nok til at du rekker å si ha det til mamma og pappa.

Bandet Ultravox hadde gitt ut hiten «Dancing with tears in my eyes», om overlevende under en atomkrig som venter i sorg og skrekk på den langsomme katastrofen. Sting sang at han håpet russerne også elsker barna sine. Det var visst det eneste håpet vi hadde.

Tyskland var delt, og gjennom Berlin gikk en over fire meter høy mur. Folk som forsøkte å forsere den fra øst til vest, ble skutt og drept. Et jernteppe delte Europa i to, og verden over rivaliserte de to supermaktene USA og USSR. Doktrinen som styrte geopolitikken het gjensidig garantert ødeleggelse. Mutual Assured Destruction. MAD. Galskap.

To år senere skrev Gorbatsjov og USAs president, republikaneren Ronald Reagan, under en omfattende avtale om kjernefysisk nedrustning. To år etter det igjen falt Berlinmuren, i en euforisk frihetsrus. Sovjetunionen gikk i oppløsning, Gorbatsjov ble kastet, Tyskland ble samlet. Verden ble aldri den samme igjen.

Tidligere hadde Sovjet slått ned opprør i Øst-Europa med kuler, tanks og statsterrorisme. Men da folk begynte å flykte fra øst til vest på 1980-tallet, sørget Gorbatsjov for at ikke et eneste skudd ble løsnet. Med reformene Perestrojka (forandring) og Glasnost (åpenhet) ble Sovjetunionen endret i rekordfart. Det tente håpet i en hel generasjon. Det som hadde virket håpløst, fastlåst, et evig grep av frykt, forduftet foran øynene våre.

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama skrev boka «The end of history», og slo fast at menneskeheten nå var ved sin endelige destinasjon: Det liberale demokratiet hadde vunnet den ideologiske kampen, en gang for alle. Vi var framme ved målet.

Hvordan skal vi bedømme denne optimismen og framtidstroen nå? Med fasit i hånd framstår det som latterlig og naivt.

Kommentaren fortsetter under videoen

Sovjetunionens fall brakte også med seg stor ulykke. En utøylet markedsøkonomi på steroider skapte store muligheter for korrupte skurker ute etter å berike seg selv. Gorbatsjov mente det var etterfølgeren Boris Jeltsin som utløste katastrofen. Men spørsmålet om hans egen manglende maktpolitiske forståelse også bidro, vil alltid hefte ved Gorbatsjov.

Mikhail Gorbatsjovs bortgang kan brukes til å gremmes over alle de tapte mulighetene. Vi var ikke ved historiens ende. De liberale demokratiene er under press, autoritære ledere styrker seg verden over. Det er krig i Europa og ny iskulde mellom stormaktene. Russisk økonomi herjes av oligarker og korrupsjon. Russisk politikk råtner under det autoritære og voldelige regimet til Vladimir Putin. Vi tok feil. Framtiden er ikke så lys at vi må bruke solbriller, den er så mørk at vi nesten ikke ser hånden foran oss.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Men det finnes en annen vinkel: Gorbatsjov er et eksempel på at politisk vilje kan endre verden. Han styrte oss inn i en bedre framtid raskere enn noen kunne ane, og en av grunnene til at han fikk det til, var at han la noen grunnleggende verdier til grunn: Ikke-vold, forhandlinger, åpenhet, endringsvilje. Ja, kanskje det var naivt. Men det skapte fred og frigjorde millioner av mennesker.

Akkurat i dag, ved Gorbatsjovs bortgang, er den fineste måten å minnes ham på det lyset han representerte for en hel generasjon: Forandring er mulig. Det nytter å tro på en bedre verden.

Vi kan stirre inn i mørket en annen dag. Det blir ikke borte med det første.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen