Gullfest som forplikter

For noen år siden sto jeg i kjelleren på Toppidrettsentret blant joggende utøvere på tredemølle. Jarl Magnus Riiber og Therese Johaug løp ved siden av hverandre, smilte og lo og utvekslet noen enkle erfaringer om hvor mye en skiløper egentlig bør jogge. Så kom skiskytter Maren Olsbu Røiseland forbi, hilste og minnet om at de ikke måtte overdrive.

Røiseland har gått den lange veien fra å være middels interessert skiskytter i ungdomsårene til å blomstre som toppidrettsutøver i voksen alder. Nysgjerrigheten har drevet henne videre og nå reiser hun hjem med fanget fullt av medaljer. Etter hver prestasjon har hun framhevet alle rundt seg. Fredag sa de norske medaljvinnerne selvsagt ja da kinesiske frivillige OL-funksjonærer ville ha et bilde sammen med dem.

Sveriges Frida Karlsson kunne trengt et slikt miljø. Jenta som har utfordret Therese Johaug i langrenn har ikke fått mye drahjelp i et mareritt av et OL og er vraket til søndagens siste OL-distanse. Selv ville hun gå. Fridas fiasko er en rå kontrast til den norske gullfesten, men hun har i hvert fall flere OL å se fram til. Norges to kvinnelige nestorer, Marte Olsbu Røiseland og Therese Johaug tar farvel med OL-ringene i Kina.

Da norsk toppidrett ble omorganisert etter null gull i Calgary i 1988, var deling av kompetanse og erfaringer et kjernepunkt. Etter hvert fikk vi Toppidrettssenteret på Kringsjå som navet i denne utviklingen. Toppidrettssjef Tore Øvrebø har vært med på reisen selv, fra OL-deltaker i roing til å være hovedleder for den norske troppen i Beijing. Da han talte inn OL-gull nummer 15 i går tenkte han kanskje det var nok. Men slik er det ikke i denne bransjen. Selv om en OL-tropp er et lag er det individuell idrett det stort sett handler om.

Eksempelet på lagfølelsen fikk vi da Marte Olsbu Røiseland og Tiril Eckhoff rykket ifra på fellesstarten i skiskyting og gjorde helt parallelle øvelser på standplass. De ledet klart, men tapte for den offensive franske jenta Justine Braisaz-Bouchet, som taklet den isende vinden best. Men sølv og bronse var åpenbart ikke noe nederlag for de norske treningsvenninnene.

Den delen av verden som er opptatt av vintersport lar seg igjen forbause. Det er noe naturstridig at et lite land som Norge blir så dominerende. Nå skyldes den økende gullfangsten også at programmet utvides, to av gullmedaljene er hentet i nye øvelser i Beijing. Ja, Norge har store ressurser til både å dyrke toppidretten, utstyret som kreves og håndtere en pandemi. Men vi kan i hvert fall sammenligne oss med våre nordiske naboer der Sverige står med sju gull og Finland ett. De kan få deres andre i ishockey.

Suksessfaktoren handler også om å invitere til åpent hus på Toppidrettssenteret og vise verden hva vi driver med. Mange nasjoner har vært der. Og de siste besøkende fra USA vi snakket med fremhevet den norske lagfølelsen. Her hadde de møtt alpinister og skøyteløpere sm snakket samme språk.

Dessuten merket de seg evnen til å oppmuntre de som har framgang uten at de vinner. Det ble synliggjort fredag da Vetle Sjåstad Christiansen og Håvard Holmefjord Lorentzen gikk inn til overraskende bronsemedaljer. Da vi så på reaksjonene gledet de medaljene åpenbart vel så mye som det femtende gullet som ble hanket inn.

OL fullføres med de to langdistansene i langrenn. Norge har gjort et av tidenes beste OL uten at de to prestisjetunge langrennsstafettene ble vunnet. Det svir i langrennsleiren. Og der blir det oppvask. Slik er det i Norge selv om få andre forstår det. To dager igjen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Reidar Sollie

Journalist i Dagsavisen.