Gangsta’s Paradise

Når man snakker om flyktninger, brukes gjerne begrepene pull- og push-faktorer. De forholdene som tvinger folk på flukt, som krig, fattigdom og sult – er push. De faktorene som lokker dem til andre land – som arbeid, velferd og trygghet – er pull.

I innvandringsdebatten havner som regel de såkalte pullfaktorene i sentrum. Antakelsen er at en flyktningstrøm til et land kan reduseres eller stoppes dersom det blir mindre attraktivt for flyktningen å dra dit. Derfor er det stadig politiske diskusjoner om hvordan man kan bruke lovverk og andre ordninger for å avskrekke flyktningene fra å komme. Det som driver dem på flukt, snakker vi mindre om.

For skatteflyktningene er diskusjonen motsatt. Der dominerer push-faktorene totalt: Størrelsen på formuesskatten, utsiktene til en lakseskatt, eller arbeidet med en ny exit-skatt. Alt det som kan få en milliardær til å tenke at det er forferdelig å bo i Norge nå.

Egentlig er dette litt rart, for norske milliardærer betaler ikke voldsomt mye i skatt. Kan det være andre årsaker til den varslede skatteflyktningstrømmen enn at de rikeste blant oss ranes av en grådig stat på høylys dag?

Også for skatteflyktninger finnes det pull-faktorer – attraktive goder som glitrer langt der borte i de forjettede land. Skatteparadisene kan friste med lav eller ingen skatt, stort hemmelighold og gode vilkår for kompliserte selskapsstrukturer.

Mang en milliardær oppsøker disse statene for å redde formuen sin unna fellesskapet. Det skaper problemer for andre land, som havner i en konkurranse med feige lag. De presses til å redusere sine egne skatter for å hindre en flyktningbølge.

Et enda større problem er at rikingene på flukt dessverre havner i særdeles dårlig selskap. Skatteparadisene er trygge havner for gangstere av alle typer. Et sted der banditter kan hvitvaske gevinster fra kriminalitet. Et sted der sittende og falne tyranner kan beskytte formuene de har ranet til seg gjennom korrupsjon, undertrykkelse og kleptokrati. Når det gjelder andre innvandrere og flyktninger, snakkes det gjerne om gettoer som er fulle av kriminalitet og tomme for politi. Dessverre passer den beskrivelsen veldig godt på en del skatteparadiser også. Bortsett fra at i disse no go-sonene er de kriminelle innvandrerne styrtrike og ressurssterke.

Svært lav eller ingen skatt på kapitalinntekter er ikke det eneste kjennetegnet på et skatteparadis. Kanskje ikke det viktigste, en gang. Det er hemmeligholdet som utgjør den største demokratiske utfordringen. Et typisk skatteparadis vil ikke ha informasjonsutveksling med andre land om skattemessige forhold. Det vil heller ikke ha åpenhet om eierskap eller noen form for effektivt tilsyn. Akkurat som i de gamle sjørøverfortellingene, er dette steder der pirater kan seile inn og grave ned gullet de har ranet til seg, sånn at andre verken får øye på det eller tak i det.

Hvor skadelige disse systemene er, så vi svært tydelig etter invasjonen av Ukraina 24. februar i år. Da ble de allerede omfattende sanksjonene mot russiske oligarker, handelsinteresser og andre deler av president Vladimir Putins nettverk trappet kraftig opp. USA, EU, Storbritannia og flere andre tunge, internasjonale aktører gjorde alt de kunne for å fryse midlene til oligarkene. Midler de hadde kunnet berike seg med via korrupsjon og annen kriminalitet. Til og med Sveits, et skatteparadis som har bankhemmelighold som et av sine fremste kjennetegn, ble med på sanksjonene, etter litt nøling.

I mange tilfeller var de massive tiltakene vellykkede. Men der det gikk skeis, var det som regel fordi oligarkene klarte å bruke skatteparadiser til å smette unna. Mens luksusyachter, prangende eiendommer og private jetfly er lette å få øye på og dermed enkelt å konfiskere, er ikke det tilfelle med formuer som er gjemt unna i kompliserte eierstrukturer og plassert i skatteparadiser.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Oligarken Aleksei Murdasjov, Russlands den gang nest rikeste mann, kan tjene som eksempel. Han flyttet enorme beløp, inkludert eierandelen i reiseselskapet TUI til skallselskapet Ondero. Ondero er registrert i skatteparadiset De britiske Jomfruøyer. Dette gjorde han samme dag som sanksjonene mot ham ble kunngjort, fire dager etter den russiske invasjonen i Ukraina. Plutselig ante ikke TUI hvem som eide dem. Etter hvert viste det seg at det var Marina Murdasjova, antatt å være Murdasjovs tredje kone, som hadde overtatt eierskapet. Maira Martini, som er ekspert på pengestrømmer og med i antikorrupsjonsnettverket Transparency International, var ikke til å misforstå. Om forsøkene på å sanksjonere oligarkene, sa hun: «Det er bare en vits, når vi tenker på antallet smutthull folk kan bruke for å omgå reglene».

Det er med andre ord mange og svært gode grunner til å bekjempe skatteparadiser. At det vil kunne beskytte skattetilgangen i velferdsstater som er utsatt for et kappløp mot bunnen, er i denne sammenhengen bare en hyggelig bivirkning.

Den rødgrønne regjeringen utredet allerede i 2009 hva som kunne gjøres, og kom med en rekke forslag. I USA har den sittende Biden-administrasjonen tatt til orde for et massivt, internasjonalt krafttak mot skatteparadiser. Men her i Norge synes statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum å være mest opptatt av den hjemlige debatten om å tette hullene i den norske skattelovgivningen.

I Hurdalsplattformen hintes det om at regjeringen vil jobbe for en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet. Her kan Støre og Vedum med fordel heve ambisjonsnivået. Hvorfor kan ikke Norge ta et initiativ til en internasjonal skattekonvensjon som har til hensikt å få en slutt på skatteparadiser? Krigen i Ukraina har gjort spørsmålet hyperaktuelt.

En nær forestående anledning er Støres besøk til FNs generalforsamling. Hvis han trenger talepunkter, kan han sjekke den offentlige utredningen fra 2009. Der står det: «Selv om flere land trolig ikke vil undertegne en slik konvensjon, er erfaringene fra andre konvensjoner – som også mange land har avstått fra å signere – gode. Eksempler på dette er mine- og klasevåpenkonvensjonen. Disse konvensjonene har blitt normdannende, og selv land som ikke har undertegnet disse, har brukt dem i ulike sammenhenger og på en konstruktiv måte».

Sveits er kjent for å lage oster som er fulle av hull. Det er ingen grunn til at det internasjonale regimet mot skatteflukt og korrupsjon skal se likedan ut.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen