Full gass eller oljebrems?

IEA har hatt ord på seg for å være på oljebransjens lag, derfor er effekten desto voldsommere når byrået i en ny rapport skriver at verden må slutte å investere i nye oljefelt øyeblikkelig. Det er nemlig dette IEA har regnet seg fram til at trengs for at verden skal nå Paris-avtalens mål om maks halvannen grads global temperaturstigning i snitt.

IEAs veikart beskriver hvordan målet skal nås i praksis, og det innebærer raskt fall i utslipp innen 2030 og «netto null» innen 2050. Forslaget betyr at oljeetterspørselen må ned fra 90 millioner fat olje pr. dag til 24 millioner fat pr. dag i 2050, og at utvinningen skal skje fra få produsentland som har lave kostnader. Saudi-Arabia og OPEC må altså trappe opp utvinningen, mens Norge og andre høykostland må fase ut. IEA beskriver også en verden der kullkraftverk-planer stanses og salg av fossilbiler parkeres innen 2035, elektrisitetssektoren skal ha nådd nullutslipp innen 2040 og 90 prosent av kraften skal komme fra fornybare kilder som sol, vind og vann. Dagens energimiks der fossile kilder utgjør 80 prosent i dag, må ned til 20 prosent i 2050.

Signalene om en overgang til fornybar er for lengst oppfattet av oljebransjen. Det er knapt et europeisk og forhåpentligvis ikke amerikanske selskap heller, som ikke anerkjenner behovet for nedtrapping av olje- og gassproduksjonen. Både for næringen og politikerne står spørsmålene i kø. IEA legger til grunn et lavere nivå av karbonfangst- og lagring – hva vil dét ha å si for CCS-prosjektet Langskip til 17 milliarder kroner? Klimapartiene på Stortinget har allerede varslet krav om å stanse 25. konsesjonsrunde på norsk sokkel, der søknadsfristen gikk ut i februar.

I Perspektivmeldingen har regjeringen lagt opp til at oljeproduksjonen kan fall med 65 prosent innen 2050, og for olje- og energiminister Tina Bru blir det et stort poeng å få fram grunnene til at Norge må stå for sin del av utviklingen – og ikke overlate produksjonen til OPEC. Her vil argumenter om elektrifisering av plattformer, og kunnskapsoverføring fra fossil til fornybar være sentrale i en debatt som garantert vil bli enda hetere og villere framover. Selv om styringspartiene Høyre og Ap var raskt ute med å love at norsk oljepolitikk ligger fast, blir skjærene i sjøen stadig flere.

I 2030 vil utbyggingen av sol- og vindkraft være på fire ganger av nivået i 2020. Behovet for olje og gass vil synke uavhengig av norsk oljepolitikk og investeringsplaner for norsk sokkel, og det farligste skjæret heter «stranded assets» – prosjekter som går i tap fordi forutsetningene – eller etterspørselen – er endret.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis