Fotballen seiret selv om den ikke kom hjem denne gangen heller

I en EM-finale er det mange historier som skal skrives. Du har et spansk lag som ble historiske ved å bli første land som vinner EM fire ganger. Du har to franske stoppere som vant EM-gull med Spania på Frankrikes nasjonaldag, du har et vidunderbarn på 17 år (fredag) i Lamine Yamal som satte alle i skyggen, inkludert Jude Bellingham på rivalen Real Madrid.

Du har Gareth Southgate, som kunne gjøre opp for straffebommen på hjemmebane i 1996 og garantert bli adlet ved å føre England til sitt første mesterskapsgull siden 1966, og du har Harry Kane. Englands suverene toppscorer gjennom tidene, en av nasjonens aller beste spillere og en målscorer av rang. Hans eneste problem er at målene hans bare fører til individuelle utmerkelser, og aldri titler for de han spiller for og med etter fem tapte finaler. Det var forbannelsen Harry Kane mot vidunderbarnet Lamine Yamal, og nok en gang var forbannelsen for sterk for England og Kane.

For hva gjør du når du er en av verdens beste spillere i en alder av 17 år, egentlig ikke har lov til å spille ekstraomganger fordi det bryter med tysk lov om barnearbeid, og allerede har satt de fleste rekordene du kan sette på veien til en mesterskapsfinale der alle snakker om deg. Det bør han kanskje snakke med en av de utallige andre Barcelona-talentene som har kommet opp i kjølvannet av Lionel Messi i Barcelona og som alle har blitt stemplet som både den neste Messi, men også som et talent med verden for sine føtter.