Fotball med samvittighet

Søndag åpner det som trolig er tidenes mest omstridte verdensmesterskap i fotball. Aldri har pengene vært mer avgjørende for sportens prioriteringer og aldri har spillerne tjent mer. Noen av dem tjener rett og slett usmakelig mye. I tillegg lukter det vondt av blodpengene bak både Qatar-VM og eierne av noen av verdens største fotballklubber.

Der fotballklubber tidligere var limet i lokalsamfunnene sine, er det min påstand at mange av dem nå minner mindre om en fotballforening og stadig mer om internasjonale forretningskonsern, mer opptatt av aksjekurser og globale merkevarer enn den arbeiderklassen som de en gang kom fra. Sånn er det definitivt ikke i bydelene Vallecas i Madrid og Köpenick i Berlin. Der er Rayo Vallecano og Union Berlin nærmest i ett med lokalsamfunnene sine, og der er disse motpolene til fotballkapitalismen i ferd med å gjennomføre det som ser ut til bli deres beste sesonger noensinne.

Union Berlin er videre fra gruppespillet i Europa League og har på mirakuløst vis ledet den tyske Bundesligaen foran gigantene Bayern München og Borussia Dortmund i mange uker i høst. For en klubb som var i opposisjon til regimet i DDR og deretter i opposisjon til fotballkapitalismen i det forente Tyskland, utgjør denne høsten det høyeste sportslige nivået den noensinne har vært på. Slik er det for Rayo også. Klubben kan få sin beste ligaplassering i La Liga, og det var direkte rørende å se da hele stadion gikk av hengslene i glede i lokalderbyet hjemme mot Real Madrid for halvannen uke siden. Rayo vant 3-2 og noterte seg for historiens tredje seier mot mektige Real. Til sammenligning har storebror vunnet derbyet mot Rayo hele 21 ganger.

Det spesielle med disse klubbene er likevel ikke den suksessen de mot alle odds har på banen, men heller den måten de måler sin suksess og sine verdier. Like mye som poeng, dreier det seg nemlig om suppeporsjoner de har delt ut til bydelens trengende, noe begge klubber driver med. Eller de 112 syriske flyktningene som Union og Unions fanklubb huset under Syria-krisen i 2015. Eller den 85 år gamle kvinnen som Rayo vedtok å betale husleie for resten av livet da hun ellers sto i fare for å bli satt på gata i 2014. Hos Union Berlin er båndet mellom fans og klubb synliggjort gjennom at fansen både har gitt blod for klubben og bygget stadion på dugnad, og i Rayo synges det med stolthet i klubbens uoffisielle hymne om at fansen er arbeiderklassens antifascister og antirasister.

Der VM i Qatar er et mareritt for mange som elsker fotball, er historiene om Rayo og Union et eventyr. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen