Kommentar

Fortsatt et fint sted å lære

«God fredag»-spalten: Når det som virker utenkelig blir til grusomme realiteter, skrives det historie. Og av historien må vi lære. Derfor tar jeg meg tid til å snakke med skoleelever om det som skjedde under krigen i Norge og det som akkurat nå påføres den ukrainske befolkningen fra et av våre naboland.

Minneparken «Dette er et fint sted» ved Carl Berner i Oslo er et sted for å huske «Carl Fredriksen Transport», krigens største bergingsaksjon, og de 1.000 menneskene, halvparten av dem jøder, som berget livet på flukt fra nazistene.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Blant skoleelever i Norge finnes det i dag knapt en elev som ikke kjenner noen som enten selv har flyktet eller er barn av noen som har flyktet fra en krig. Fra Bosnia eller Irak, Somalia eller Sudan, Syria eller Afghanistan. Eller som nå: Fra Ukraina. Fra et land som de trodde de aldri skulle forlate, fra leiligheter der de hadde bygd sine liv, og fra eiendeler som de aldri får se igjen.

Med det som utgangspunkt har jeg tenkt å starte et lite foredrag for en gjeng ungdomsskoleelever fra Oslos østkant neste uke. Det er ikke første gang jeg holder foredrag i minneparken over Carl Berner, og jeg har skrevet om parken «Dette er et fint sted» flere ganger i min fredagsspalte i Dagsavisen. Likevel er det stadig noe med den 80 år gamle historien som får meg til å vende tilbake til den, og som gjør at den føles like aktuell i dag.

Minneparken er bygd for at vi ikke skal glemme «Carl Fredriksen Transport», krigens største bergingsaksjon. Herfra ble rundt 1.000 mennesker reddet til trygghet i Sverige gjennom en spontan flyktningtransport som ble satt opp og gjennomført gjennom noen hektiske måneder i 1942. Nesten like mange berget livet herfra som gjennom aksjonen som førte til filmklassikeren «Schindlers liste». Det startet ved at to jøder på flukt, brødrene London, søkte tilflukt i gartneriet som ligger der minneparken er i dag. Gartner Rolf A. Syversen overlevde ikke krigen, men det var det mange andre som gjorde på grunn av innsatsen hans.

Det gjør inntrykk når jeg sier at hvis ikke min farfar hadde fått hjelp til å rømme fra stornazisten Henry Rinnan i Trondheim, hadde det kanskje aldri blitt noe av meg eller mine døtre. Og det gjør enda mer inntrykk når jeg snakker om flyktningtransporten som gartner Syversen fikk i stand fra Carl Berner i Oslo i oktober 1942. På grunn av den, er det mange tusen mennesker som lever i dag som ellers aldri ville ha blitt til.

Hvorfor rømte dere ikke før? sier folk. Men det er så lett å si. Vi hadde det så godt i Norge. Vi hadde arbeid, vi hadde skole, det var hjemmene våre.

Jødisk jente som flyktet fra Oslo 18 år gammel i 1942

Neste gang skoleelevene får høre om en ny elev som brått har kommet til Norge, håper jeg at de tenker på at det kunne ha vært de som måtte flykte fra alt de eier. Kanskje husker de dette sitatet fra jenta som var 18 år da hun ble berget i sikkerhet av «Carl Fredriksen Transport» : «Hvorfor rømte dere ikke før? sier folk. Men det er så lett å si. Vi hadde det så godt i Norge. Vi hadde arbeid, vi hadde skole, det var hjemmene våre. Vi hadde jo bare mistet alt», sa hun. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS